Sutrekopp og kjønnsdiskriminerede kvinnehater

Så har man nok en gang blitt beskyldt for å være kjønnsdiskriminerende. Sistgang en ”kvinneaktivist” ønsket å si noe til meg, var det «kvinnehater» jeg ble kalt. Men sånn er det vel når man rett som det er, stikker nesa si inn i «vepsebolet». «vepsebolet» av sinte »kvinneaktivister».

I kommentarfeltet mitt her på bloggen var det en Karina Aase som skrev bla. dette her om dagen;

-» Jeg opplever likevel ikke at bevegelsen overser problematikken med kvinnelige overgripere/mannlige ofre. Jeg opplever derimot sterk solidaritet med alle overgrepsofre, generelt i bevegelsen».

Jeg opplever jo «bevegelsen» som noe som er helt motsatt. Det kan komme av tilbakemeldinger til meg som dette;

-”Jeg vil bare ikke at det skal gå på bekostning av at kvinner ikke får lov til å kjempe mot voldtekt som de vil lenger”(Om det å jobbe sammen om et felles mål.)

-«Overgrep er kvinnepolitikk, fordi det er flest kvinner og barn som utsettes for overgrep» (Som om barn ikke kommer i 2 kjønn. Hvor er logikken?)

De fra»bevegelsen» er ikke nådige i det å fremme egen sak på bekostning av andre.

Videre skriver Karina;

«Når du skriver at kvinnesakskvinner «har vanskelig for det» så er det også et utrykk for den samme seksismen som feminister alltid møter.»

Kaller du meg kjønnsdiskrimerende?

Du har missforstått. Når jeg si den forrige blogposten skriver at kvinnesakskvinnen muligens har «vanskelig for det», er dette med bakgrunn i at ordlyden hos «kvinnesakskvinnene» ikke har endret seg. I etterkant av «Hemsedalssaken» skrives og snakkes det om voldtekt som en ting bare kvinner opplever fortsatt.

 

14010089_10153671473312117_1686420873_n

 

Organisasjoner, «bevegelsen»og enkelte politikere, får fortsatt samfunnet til å tro at voldtekt er bare noe som rammer kvinnen. Dere har hatt mulighet til en holdningsendring i mange år. Det at gutter og menn opplever overgrep og voldtekt er noe som har vært kjent lenge. Lenge før jeg ble voldtatt. Det var i 2011.

Jeg har jobbet med dette temaet siden 2013, da jeg endelig begynte å komme meg på beina igjen. Jeg har vært i media en rekke ganger å snakket om temaet «menn og voldtekt», men det virker som dere nekter å høre at voldtekt rammer andre en deres egne. Jeg opplever at det går veldig sakte i «bevegelsen».

14030604_10153669678572117_980802187_n

Jeg hører til på venstresiden politisk og er forkjemper for kvinnersrettigheter. Kvinnesak i mine øyne er likestilling og rettferdighet mellom kjønnene. Det virker jo ikke som mange av «kvinnesakskvinnene» er. Sånn de ordlegger seg er de langt fra rettferdige mot de utsatte guttene og mennene. De diskriminerer faktisk. Hva er likestillingen i det? Og DU våger å kalle meg kjønnsdiskriminerende! Jeg ønsker at begge kjønn som opplever voldtekt skal bli tatt på alvor av politi og rettsvesen, at begge kjønn skal bli ivaretatt på samme måte, ikke bare mannen eller bare kvinnen.

Der uenigheten ligger, er om voldtekt er en kvinnesak eller ikke. Jeg mener voldtekt ikke er kvinnesak. Fordi det rammer begge kjønn. Rettsikkerheten bør bedres for ALLE voldtatte, ikke bare kvinnen. Jeg mener fortsatt at det å neglisjere det faktum at kvinner også er overgripere, og at mannen også blir utsatt, kan føre med seg alvorlige konsekvenser for den enkelte.

Når vi vet at menn sliter med de samme vanskeligheter kvinner utsatt for voldtekt. Og de stadig blir påminnet om at voldtekt er noe de ikke kan oppleve, medfører det at det blir mye vanskligere for menn å snakke. Jeg mener det også i enkelte tilfeller vil føre til at de ønsker å ta sitt eget liv. Det bør «kvinnesakskvinner» med retorikken; «voldtekt er noe bare kvinner opplever», ta innover seg.

Når jeg skriver om «voldtekt og menn», kritiserer «kvinnesakskvinnenes» retorikk i arbeidet med voldtekt, eller når man svarer på en konstruktiv måte til en «kvinnesakskvinne», blir jeg som oftest møtt med stilhet… Eller så  blir jeg kalt diverse stygge ting. Hvorfor?

Kvinnesakskvinne, vil du ha liv på samvittigheten?

Jeg er overbevist om at ved at vi sammen snakker om voldtekt i et kjønsnøytralt perspektiv, vil oppnå en normalisering av at menn også opplever. Voldtekt er ikke en kvinnesak, det er en menneskerettighetssak. I 2013 begynte jeg å blogge om livet etter en voldtekt jeg opplevde i 2011. Jeg har skrevet om mye forferdelig, jeg har hørt mange forferdelige historier, men dette er noe av det som opprører meg mest om dagen. Når jeg tenker på konsekvensene det får for de jeg har snakket med. Noen ganger blir jeg så sint. så sint at jeg gråter. Det har jeg gjort idag.

13942353_10153648617212117_1860999094_n

Det har den siste tiden vært mye fokus på ”Hemsedal voldtekten” der en jente har blitt dopet ned og fraktet til en campingvogn og blitt voldtatt av 3 gutter. Guttene ble først dømt til 6 år i fengsel i Tingretten, for så anke, å bli frikjent i Borgarting lagmannsrett (link til dommen). Diskusjonen i etterkant av ”Hemsedaldommen” har vært hvordan tre gutter kan gå fri. I etterkant har vi kunnet lese milevis med synsing og bedreviting i media, i kommentarfelt, blogger og kronikker. En forferdelig sak.

Selvsagt vekker dette harme og sinne når man leser om noe så forferdelig grusomt. For meg vekker det minner. Minner jeg ville vært foruten. Det som har skjedd denne jenta, skjedde meg i 2011. I min sak var det riktignok «bare» en voldtektsforbryter. Jeg ble voldtatt og ranet i mitt eget hjem. Saken ble henlagt uken etter. På tross av at jeg hadde en adresse politiet kunne aksjonere på.

Henlagt. Den kom ikke til rettsalen engang, men hvorfor?

Da jeg sa til politibetjenten på Sentrum politistasjon at jeg hadde blitt ranet i mitt eget hjem og at det hadde skjedd en seksuell handling, lettet hun ikke på øyenbrynet engang. Det så ut som hun tenkte ”Nok en homo med et promiskuøst sexsliv, som har rotet seg opp i denne situasjonen” . Hun tenkte i hvertfall ikke at jeg hadde opplevd en voldtekt. Menn som anmelder voldtekt er jo ikke de som hun oftest møter i sitt arbeid. Det er heller ikke noe man snakker om i samfunnet. Mange utsatte lever i stillhet med plager, fortrengelse og vonde tanker i etterkant av voldtekt. Mine erfaringer og det jeg har hørt i samtaler med andre utsatte, er at slike plager er ganske like for både menn og kvinner. Selvmordstanker etter voldtekt er også utbredt i den fortvilelsen som kommer fra å ikke bli trodd. Spesielt mennene sliter med å bli trodd av politiet, og havner ikke i rettssystemet engang. Målet med arbeidet mitt er å bedre beskyttelse og bedre rettigheter for alle voldtatte, og det å sette fokus på at voldtekt rammer begge kjønn, og utføres av begge kjønn.

Når temaet voldtekt dukker opp i media handler det som oftest om kvinner som har blitt overfalt og voldtatt. Overfallsvoldtekt står for 11% av alle voldtektene som skjer, mens festrelaterte 47%. Dette er tall som er hentet fra Kripos sin voldtektsstatistikk 2014. Jeg tenker at når menn voldtas skjer det som oftest i forbinnelse med alkohol eller ved at en kjæreste som tar for seg. Det man kaller sårbarhetsvoldtekt eller vold i nærerelasjoner. Ikke ”ekteskapelige rettigheter” som Harald Stabel kaller det.

Menn som opplever voldtekt blir som oftest neglisjert i den viktige kampen mot voldtekt. Når man snakker om voldtekt er det som oftest ikke snakk om menneskerettighetsspørsmål, men et kvinnerettighetsspørsmål. Når kvinnegrupper skal aksjonere mot voldtekt, handler det om kvinners rettsikkerhet. Kvinnefronten mobiliserte til demostrasjon 8. august, rundt om i hele landet etter dommen i ”Hemsedalsaken” ble kjent. Demonstrasjonen ble annonsert på Facebook, under navnet; ”voldtekt – hvorfor dømmes så få”, med den snedige undertittelen: ”demonstrasjon: rettssikkerheten til kvinner”. For som alle vet voldtas ikke menn og de skal i hvert fall ikke ha god rettssikkerhet i voldtektsaker. det er jo kvinners rettsikkerhet fokus er på fordi i deres ”verden” er det slik at det er  kvinnen som bestandig er offer for mannens vold, voldtekt og drap. Kunne vi ikke heller snakke om alle som opplever voldtekt?!  Hadde det vært så vanskelig å skrive; ”Voldtekt – hvorfor dømmes så få – demonstrasjon for voldtattes rettssikkerhet”. Det virker iblandt som de har vanskelig for det.

amnesty

Når organsisasjoner som Amnesty skriver om voldtekt på sine nettsider skriver de at det er 8000 – 16000 kvinner som opplever voldtekt hvert år, når det i virkeligheten er et tall som stammer fra ”Handlingsplan mot voldtekt” og omfatter begge kjønn.

Ingen normaliserer det at gutter og menn voldtas, eller det at kvinner også voldtar. Man føler seg unormal og man føler at ingen tror deg. Det som skjer med deg om du føler du ikke blir trodd, er ofte at man prøver å fortrenge tankene. Det gjorde jeg.

Ved å holde på slik som kvinnesakskvinnene i Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar og Krisesentersekreterriatet, undergraves det faktum at gutter og menn også opplever voldtekt. Det kan få fatale konsekvenser. Folk sitter inne med grusomme historier om overgrep og voldtekt, og noen ender sine liv med hemeligheten sin. Når skal dere slutte å ta liv?

På tide å våkne opp i 2016 å se realiteten. I 2016 er det nemlig slik at kvinner også voldtar og menn voldtas.

 

 

 

 

#Tenkom

VOLDTATT MANN

Tenk om verden hadde vært et sted der alle var inkludert. Det er jo ikke tilfelle. Det gjelder forsovidt mye i samfunnet vårt. Men som voldtatt selv, er jeg er mest opptatt av inkludering av menn i hvordan det snakkes om voldtekt. En rekke mer og mindre kjente organisasjoner, inkludert politiske partier, kommuniserer et budskap om at bare kvinnen rammes og at mannen er den som alltid voldtar. Dette mener jeg er med på å fremendliggjøre det faktum at menn også opplever overgrep, og også bidrar til en forståelse om at kvinner aldri utfører vold, voldtekt og partnerdrap. Dette kan bla. få menn til å føle seg unormale og bidrar til at de for alltid vil tie om sin overgrepshistorie og kanskje aldri få hjelp med sine problemer. Det hjelper heller ikke på for å få med seg menn i kampen mot voldtekt, så lenge mannen er den som blir…

View original post 373 more words