Stortingsmelding 15. Om vold i nære relasjoner

skygge-mann20-1024x767_gray

En jeg kjenner var hos Politiet å skulle anmelde en voldtekt her om dagen. Voldtekten skjedde for en stund siden og overgriper er hennes tidligere kjæreste.Politikvinnen åpner samtalen med «Du vet at det er ulovlig å anmelde noe som ikke er sant»

Det er riktig av politiet å opplyse om dette ved avhør og anmeldelse. Men når oppfølgingskommentaren hennes er noe av det mest forferdelige jeg har hørt. «Dette høres ikke ut som det er voldtekt, siden det var kjæresten din. Er du sikker på du vil dette siden det skjedde for så lenge siden». Da lurer jeg på hvor kunnskapen hos politiet er? Hadde denne politikvinnen satt seg inn i statistikken og jobben sin, ville hun hatt kunnskap om at de fleste voldtekter ikke er overfallsvoldtekter med ukjent gjerningsmann, men voldtekt utført i parforhold, med kjent gjerningsmann.

Men nå skal det forhåpentligvis bli en endring. I morgen presenteres Stortingsmelding nr 15. om vold i nære relasjoner, der det bla. beskrives om hvordan man som utsatt skal bli tatt imot hos politi.

«9.3.2 Den voldsutsattes møte med politiet

I en allerede vanskelig situasjon kan det å kontakte politiet for å fortelle om vold i nære relasjoner være en stor belastning. At politiet og påtalemyndigheten møter den voldsutsatte med empati og profesjonalitet har avgjørende betydning for den utsattes opplevelse av å bli ivaretatt. Dette vil igjen få betydning for viljen til å anmelde og samarbeide med politi og påtalemyndighet.

Et av målene for kvinnebevegelsen på 1960- og 70-tallet var å sørge for at det som da gikk under navnet kvinnemishandling, ble behandlet som lovbrudd. På denne tiden ble hendelser i familien, inkludert voldsutøvelse, først og fremst sett på som private anliggender, også av politiet. Søkelyset som ble satt på politiets innsats gjennom den internasjonale forskningen på 1970- og 80-tallet avdekket også et lite positivt bilde (Dobash & Dobash 1980, Hatty 1989, Stanko 1989, Zoomer 1989). Mishandlede kvinners erfaringer med politiet fremsto i all hovedsak som negative. Politiets innsats var sjelden egnet til å skape trygghet, og i tillegg opplevde mange av kvinnene å bli behandlet på en respektløs måte. En av de første norske studiene av voldsutsatte kvinners erfaringer med politiet, viste mye av det samme. Flere av de intervjuede kvinnene mente at voldsproblemene deres ikke ble tatt alvorlig, og de følte seg snarere mistenkeliggjort enn godt behandlet av politiet (Lund 1992).

I evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner viser Aas at politiets arbeid på dette feltet har endret seg betraktelig. Det sterke søkelyset på vold i nære relasjoner har bidratt til merkbare endringer i forståelsen- og håndteringen av saksfeltet. Voldsutsatte møtes med større forståelse og kunnskap av politiet, men evalueringen tyder på at dette i stor grad er person- og stedsavhengig. Resultatene viser også at politiet har en kommunikasjonsutfordring i møte med voldsutsatte og at dette er et felt med forbedringspotensiale (Aas 2013).

I evalueringen vises det til at avstanden og konfliktflatene mellom politiet og kvinnene i første rekke handler om kvinnenes opplevelse av ikke å bli forstått. Det anbefales at politiet i større grad tilegner seg innsikt i den kompliserte psykologien som binder mange voldsutsatte til en overgriper over lengre tid (ibid.). En nærmere omtale av de psykologiske mekanismene som oppstår når volden finner sted i et parforhold gis i kapittel 3.2.

Videre vises det til at avstanden mellom politiet og de voldsutsatte også beror på urealistiske forventninger til politiet, både når det gjelder hvor rask saksbehandlingen kan gjøres og hva politiet har makt til å foreta seg. Politiet på sin side kan bli flinkere til å forklare en rekke spørsmål, som hva et politiavhør innebærer, hva som er politiets rolle, hva politiet er nødt til å spørre om uten at det ligger mistillit bak spørsmålene, rettssystemets krav til bevis, tidsperspektiver når det gjelder etterforskningen, og hva politiet kan, og ikke kan, hjelpe de utsatte med.

Det understrekes at det er svært viktig for voldsutsatte at de får en forklaring og en begrunnelse på hvorfor politiet eventuelt har henlagt straffesaken. Politiet bør informere om at det ikke ligger noen mistanke om falsk forklaring bak henleggelsen, men at det er strenge krav til bevis for å oppnå domfellelse, og at politiet ikke kan tiltale noen uten at man har et solid nok bevismateriale.

Det vises også til et forbedringspotensial når det gjelder kontinuiteten i politiarbeidet. Som eksempel nevnes at dersom politiet har problemer med å organisere tjenesten slik at den voldsutsatte blir fulgt opp av den samme politibetjenten hele veien, bør i det minste den nye politibetjenten forsøke å sette seg inn i den voldsutsattes historie i forkant av møtet (ibid.). Kontinuiteten henger også sammen med saksbehandlingstiden, og det vises til at bedre informasjon fra politiets side kan redusere noe av byrden ved ventetiden.

Som et ledd i oppfølgingen av evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner skal det igangsettes et utviklingsarbeid i regi av Politidirektoratet for å sørge for bedre metodikk og rutiner knyttet til politiets møte med voldsutsatte. Målsettingen er å sørge for at avstanden og konfliktflatene mellom politiet og den utsatte blir minst mulig. Bedrede rutiner for informasjon peker seg ut som et særlig viktig område»

Se uttalelsen fra Dixi om meldingen i Morgennytt på NRK  og les resten av Stortingsmeldingen her. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s