Du må ikke bryte sammen

Siden jeg ble kastet ut av behandlingen hos DPS, fordi jeg var frisk nok da depresjonen slapp taket. Må jeg tydligvis leve med angsten og ikke få hjelp med den. Tenkte idag å forklare litt hvordan jeg føler den, ved å beskrive hvordan jeg føler den og skrive om hvordan jeg møter og takler den. Angsten min kommer som oftest i møte med ukjente, og er sterkest når saker og ting gjelder meg, og når jeg er alene i møte med andre.

lonelytree

Jeg kjenner den som en voksende klump i mellomgulvet, jeg svelger hyppigere for å prøve å få den bort. begynner å svette. En nummenhet brer seg i kroppen. Jeg blir redd for å si noe, redd for å stottre eller stamme, redd for å virke usikker. Det er det som er det paradoksale. Redd for å virke usikker gjør at jeg virkeligvirker usikker. Situasjonene der det er værst har vært når jeg har vært i viktige møter med NAV, i jobbintervjuer, og samtaler som dreier seg om meg, mitt liv og min fremtid. Men kjenner den også i sosiale sammenkomster og ellers i møte med andre mennesker.

«Skjoldet» mitt mot angsten har vært mye. Humor har vært en ting jeg ofte bruker i sosiale lag. Tankegangen er at å gjøre narr av ting med seg selv, er bedre enn å høre det fra andre. Tidligere har jeg også brukt alkohol som beskyttelse i festlige lag, det fungerer på samme måte. Nå har jeg mange andre verktøy med meg i bagasjen.

Jeg bruker mye det å spille en rolle, om jeg skal stå å snakke i en forsamling. Det å være møteleder og snakke forann folk var en del av jobben min tidligere. Det er da lett å finne frem til «jobb KentA» og gjøre situasjonen upersonlig, der det dreier seg om å være sterk og vise at det er jeg som er lederen i stedet for «svake Kenta» som kan rase sammen for ingenting. Jeg må ikke bryte sammen, jeg må holde masken, jeg kan ikke «drite meg ut», jeg kan ikke gråte. Det gjør jeg skjeldent i rollen.
opendoor

På buss og bane og ute i byen, har jeg tillært meg det å være mest mulig unsynlig. Jeg tiltrekker meg ikke mye oppmerksomhet. Jeg har lært at de fleste er jo uansett opptatt med sine egne ting, og bryr seg neppe om hva jeg gjør, hvordan jeg ser ut, eller hvordan jeg er.

Selv med disse skjoldene eller maskene, er det vondt å kjenne angsten. Men jeg jobber med den hver eneste dag. Jeg utfordrer den. Setter meg i situasjoner der jeg må gjennomføre. Feks ved å være med å arrangere «Brukerstyrteaktiviteter» på Dixi, eller gjøre alt jeg greier for delta aktivt når jeg nå gjennomføre studier i Førde. Eller hvis jeg stiller opp i intervjuer for å fortelle at gutter og menn også opplever voldtekt. Det bygger meg opp stein på stein.

Colorfulrocks

Det har ikke vært lett med denne angstutfordringen, men overlever hver gang og det er godt med de positive erfaringene. Sliter fortsatt forferdelig med å få til å ringe. Det er det værste jeg vet. Bare jeg tenker på å ta en samtale med en ukjent person om noe som gjelder meg, spretter svetteperlene ut i pannen og klumpen i mellomgulvet blir større, blir tørr i munnen.

Hvordan metoder bruker du for å takle angst?

Bilder med tilatelse av Johanna Engen. Sjekk ut hennes fantastiske bilder.

One thought on “Du må ikke bryte sammen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s