50% sjukepleier, 100% meg selv

  
Det er vondt å ikke føle seg hel. Noen ganger tenker jeg mye på det. Før voldtekten var jeg også engstelig, men fungerte mye bedre under press enn det jeg klarer nå. Det er ingen god følelse, den følelsen av å ikke strekke til, den følelsen av ikke få ting til, ikke lykkes med det man ønsker. Den følelsen gnager ofte på meg. Jeg har egentlig lært at livet ikke alltid skal være lett, men noen ganger tenker jeg at det får være måte på. Presset gjør meg stressa.

Jeg har nå vært inne i en periode med praksis på medisinsk avdeling på sykehus. Det har vært hardt. Ikke fordi jeg ikke er vant med å jobbe, eller at jeg ikke liker det jeg driver med, nei tvert imot. Hardt fordi jeg må prestere 100%. 

Jeg legger for mye press på meg selv. Jeg ønsker kanskje for hardt at jeg skal lykkes. Det her er det jeg virkelig har lyst til og det jeg aller mest brenner for. Det å kunne være der for mennesker som trenger det.

  
Praksis har vært en følelsesmessig berg og dalbane. I begynnelsen var redselen størst for at jeg ikke skulle bli sett og ivaretatt, og nettopp dette skjedde. Jeg jobbet alt for lite med hun som skulle vurdere meg. En følelse av angst oppsto, og jeg var redd jeg kom til å stryke. Siste periode tok det seg opp og jeg følte jeg fikk vist det jeg kan. 

Jeg gjennomførte siste del av praksisen med glans og bestod. Mye takket være praksislæreren min som forstod meg, og så meg. Jeg er halveis ferdig med studiet og nå er det sommerferie. God sommer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s