Vold

Definisjon av vold beskrives slik av Store norske leksikon

”Vold, fysisk eller psykisk overgrep for å tvinge gjennom sin vilje, eller for å få utløp for aggresjon. Justisdepartementet definerer vold som et uttrykk for grove krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter som det er en offentlig oppgave å bekjempe.”

Idag er det er 25. November og FN´s internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner, derfor tenkte jeg å skrive litt om vold, begrepet og hvem som utøver og utsettes for vold. Dagen markeres verden over og det er vanskelig å ikke ha solidaritet med de kvinnene som har det værst. Det som likevel er viktig å huske på er at vold er mer enn volden som skjer i hjemmet (flest kvinner som opplever) og alkohol/rus relatert vold ute på byen (blind vold er den volden som rammer flest unge menn/gutter). Jeg anbefaler å lese rapporten til Who for å se hva som regnes for vold og hvilken konskvenser vold har.

screenhunter_01-nov-25-02-22Model for å forstå ulike former for vold (Who sin rapport om vold og helse globalt)

screenhunter_04-nov-24-23-23(SSB statistikk om vold og kriminalitet)

Vold er også en stor del av krigføring og maktbruk som i land der diktatur og korrupsjon er utbredt. The guardian har skrevet en god artikkel om temaet voldtekt av menn som virkemiddel i krig. Noe som egentlig ingen snakker om.

”Vold blir også brukt mer systematisk som politisk virkemiddel, for eksempel tortur og voldelig undertrykking av opposisjonelle og frigjøringsbevegelser. Se politisk vold. Vold er også et middel i terrorisme.” (https://snl.no/vold)

I Norge kommer vi langt ned på listen over land med mye vold. Vi er ranket med 1 (1 veldig lav- 5 veldig høy) hos Global peace index ,når det kommer til forekomst av voldelig kriminalitet. Vi er veldig fredelige og lite voldelige, sett i forhold til Mexico, Venezuela i Sør-America og Kongo og Nigeria i Afrika.

screenhunter_02-nov-25-10-09

De landene merket med blå er de landene med lavest score på voldskriminalitet og de merket rødt scorer høyest. Dette kan ha en sammenheng med at undersøkelser viser at vold ofte henger sammen med lite utdannelse, mye alkohol/rus og stor arbeidsledighet, men også krig og uroligheter. I følge SSB holder voldsnivået seg stabilt i Norge, ikke bare volden mot kvinner. Mannen opplever vold oftest og vi ser en tendens til at volden øker både i Norge og globalt blant unge.

screenhunter_03-nov-24-23-23

At ikke skal godta at kvinner opplever alvorlig vold fra partner, er vi enige om og det skal være et godt hjelpetilbud til de kvinnene som opplever vold. I Norge har vi utallige hjelpetilbud, som akutttilbud, kvinnevoldsgrupper og krisesentere. Krisesenterene er nå også lovpålagt å ha tilbud for menn, selv om det er mannen som oftest utøver volden. Dette er fantastiske tilbud. Dessverre ser det ut til at forebygging er vanskeligere. Mange organisasjoner har hatt mange kampanjer rettet mot voldsutøveren, men alikevel holder nivået seg stabilt. NKVTs skriver også at det er like mange kvinner som oppsøker krisesentrene nå som for 30 år siden og et økende antall menn.

En annen side av volden er den volden kvinnen utøver selv.  Kvinnene er overrepresentert i statistikken når det kommer til å utføre mild og moderat vold mot barna sine. Skal vi godta at mødre misshandler barna sine? Det kan virke som om både her i Norge (politiske partier og organisasjoner som jobber mot vold) og internasjonalt (FN, WHO) er det få som ønske  å sette fokus på dette, selvom vi vet at kvinner misshandler barn til døde er passive å ser at mannen misshandler barnet, og også at kvinner representert som seksuelle overgripere både mot barn og mot partner.

 

screenhunter_07-nov-25-00-28

screenhunter_08-nov-25-00-31

(Who sin rapport om vold og helse globalt)

 

Kanskje den røde knappen (Stopp vold mot kvinner), skulle vært lilla?

Et symbol på at begge kjønn rammes. Stopp vold.lillaknapp

 

 

 

 

 

11.02. 2011

Photo 04.01.15, 22.31.39

11.02. 2011 er tallet som møter seg selv på midten. Denne datoen betød også et stort vendepunkt i mitt liv. Det var dagen en bytur med kollegaer førte til at jeg ble voldtatt og ranet hjemme i min egen leilighet.

Fremdeles har konsentrasjonsproblemer, flashbacks, angst og søvnproblemer på grunn av Ptsd. Noe jeg ble diagnostisert med for ikke lenge siden. Ting har tatt lang tid, men er nå endelig på riktig vei.

I 2013 skrev jeg dette her på bloggen;

«Tenker mye på hvor lang tid ting har tatt. Har vært en dag fylt med mye triste tanker. Har jo litt med at jeg brukte første tiden på å fortrenge og prøve å glemme hendelsen. Men også den tidligere fastlegen min som ikke gjorde jobben sin. Ironisk nok, er min første time hos DPS i morgen.»

I morgen har jeg min 3 time med traumebehandling hos DPS her i Bergen. Jeg har blitt veldig mye bedre enn det jeg var i 2013, men fremdeles sliter jeg, og spesielt rundt denne datoen. Jeg spør meg fremdeles hvorfor ting har tatt så lang tid. Er det min egen skyld fordi jeg ikke kontaktet hjelpeapparat dagen etter voldtekten, å ikke valgte å mase mer den første tiden, for å få den hjelpen jeg trenger? Eller er det fordi samfunnet er gjennomsyret av tankegangen om at menn ikke opplever voldtekt eller får psykiske problemer etter en traumatisk opplevelse. Slik at man ikke blir sett og ivaretatt av de som skulle tatt tak i det. Slik som politiet som feks. skal sende voldtatte videre til overgrepsmottak.

unspecified

Om det å føle

20130827-221821.jpg

For ikke lenge siden fikk jeg spørsmål fra en person, om menn og kvinner har de samme opplevelsene rundt og i etterkant av voldtekt. Da snakker vi selvsagt om senskadene.

Nå er ikke jeg noen fagperson, men har både erfaringer selv og har møtt flere menn i forbinnelse med bearbeidingen av opplevelsene rundt min egen voldtekt, men også av menn som kontakter meg via bloggen. Ofte mennesker som har holdt på en hemmelighet i flere titalls år. Disse sliter gjerne med senskader som skam, skyldfølelse, angst, depresjon, søvnvansker, konsentrasjonsvansker, mareritt og flashbacks etter voldtekten (som var en traumatisk opplevelse for dem).

Jeg er dypt uenig i utsagn som det at menn og kvinners opplevelser i ettertid av en voldtekt er veldig ulike. Man kan ikke generalisere på dette.

Man kan gjerne si at samfunnet har en oppfattelse av hvordan menn, kontra kvinner skal takle livet etter voldtekt. Mannen blir ofte konfrontert med at følelsene skal man holde inne helt fra barndommen. Store gutter gråter ikke osv. Skal ikke menn få lov til å føle? Skal vi manne oss opp, å leve videre som ingenting har skjedd? Ofte blir dette løsningen for mange menn.

Jeg tenker at følelsene etter en voldtekt er ganske like hos både kvinner og menn som blir utsatt for voldtekt. Men det er ikke alle som tror dette. Og det er desverre årsaken til at mange ikke kommer ut med sine grusomme historier og prøver å takle de alene. Hvis vi ser historisk på det er ikke det alltid det beste. Det å undertrykke følelser og det å «glemme» skaper ofte problemer senere i livet, som både setter seg i kroppen som fysiske og psykiske plager. Men realiteten er en annen. Normen i samfunnet har ikke endret evulosjonen.

392172_Leskur_Boards_gutt_118,5x175cm2.jpg (730x1078)

Redsel(Angst), Skyldfølelse og bebreidelse, skam og depresjon er representert hos alle jeg har møtt, og også hos meg selv. Måten vi takler disse mekanismene er individuelt for hver enkelt person, ikke kjønnsbasert. Det jeg mener er det som oftest spiller en rolle, er hvor traumatisk opplevelsen har vært. Jeg selv har opplevd en sovevoldtekt, der jeg ikke husker mye av selve hendelsen, mens andre opplever stor vold, overfall, gruppevoldtekt eller vold og overgrep over lang tid. Jeg tenker at menn har et ekstra tabu å takle, der man er redd for hva samfunnet tenker om å bli utsatt som mann, men skam er også likevel noe begge kjønn sliter med.

Mandag skal jeg være med i programmet Ekko på Nrk P2 som omhandler noe av dette. Temaet dreier seg rundt det å ha hjelpetilbud spesialtilpasset menn som har blitt utsatt for voldtekt. Følg med på sendingen her.