11.02. 2011

Photo 04.01.15, 22.31.39

11.02. 2011 er tallet som møter seg selv på midten. Denne datoen betød også et stort vendepunkt i mitt liv. Det var dagen en bytur med kollegaer førte til at jeg ble voldtatt og ranet hjemme i min egen leilighet.

Fremdeles har konsentrasjonsproblemer, flashbacks, angst og søvnproblemer på grunn av Ptsd. Noe jeg ble diagnostisert med for ikke lenge siden. Ting har tatt lang tid, men er nå endelig på riktig vei.

I 2013 skrev jeg dette her på bloggen;

«Tenker mye på hvor lang tid ting har tatt. Har vært en dag fylt med mye triste tanker. Har jo litt med at jeg brukte første tiden på å fortrenge og prøve å glemme hendelsen. Men også den tidligere fastlegen min som ikke gjorde jobben sin. Ironisk nok, er min første time hos DPS i morgen.»

I morgen har jeg min 3 time med traumebehandling hos DPS her i Bergen. Jeg har blitt veldig mye bedre enn det jeg var i 2013, men fremdeles sliter jeg, og spesielt rundt denne datoen. Jeg spør meg fremdeles hvorfor ting har tatt så lang tid. Er det min egen skyld fordi jeg ikke kontaktet hjelpeapparat dagen etter voldtekten, å ikke valgte å mase mer den første tiden, for å få den hjelpen jeg trenger? Eller er det fordi samfunnet er gjennomsyret av tankegangen om at menn ikke opplever voldtekt eller får psykiske problemer etter en traumatisk opplevelse. Slik at man ikke blir sett og ivaretatt av de som skulle tatt tak i det. Slik som politiet som feks. skal sende voldtatte videre til overgrepsmottak.

unspecified

Om det å føle

20130827-221821.jpg

For ikke lenge siden fikk jeg spørsmål fra en person, om menn og kvinner har de samme opplevelsene rundt og i etterkant av voldtekt. Da snakker vi selvsagt om senskadene.

Nå er ikke jeg noen fagperson, men har både erfaringer selv og har møtt flere menn i forbinnelse med bearbeidingen av opplevelsene rundt min egen voldtekt, men også av menn som kontakter meg via bloggen. Ofte mennesker som har holdt på en hemmelighet i flere titalls år. Disse sliter gjerne med senskader som skam, skyldfølelse, angst, depresjon, søvnvansker, konsentrasjonsvansker, mareritt og flashbacks etter voldtekten (som var en traumatisk opplevelse for dem).

Jeg er dypt uenig i utsagn som det at menn og kvinners opplevelser i ettertid av en voldtekt er veldig ulike. Man kan ikke generalisere på dette.

Man kan gjerne si at samfunnet har en oppfattelse av hvordan menn, kontra kvinner skal takle livet etter voldtekt. Mannen blir ofte konfrontert med at følelsene skal man holde inne helt fra barndommen. Store gutter gråter ikke osv. Skal ikke menn få lov til å føle? Skal vi manne oss opp, å leve videre som ingenting har skjedd? Ofte blir dette løsningen for mange menn.

Jeg tenker at følelsene etter en voldtekt er ganske like hos både kvinner og menn som blir utsatt for voldtekt. Men det er ikke alle som tror dette. Og det er desverre årsaken til at mange ikke kommer ut med sine grusomme historier og prøver å takle de alene. Hvis vi ser historisk på det er ikke det alltid det beste. Det å undertrykke følelser og det å «glemme» skaper ofte problemer senere i livet, som både setter seg i kroppen som fysiske og psykiske plager. Men realiteten er en annen. Normen i samfunnet har ikke endret evulosjonen.

392172_Leskur_Boards_gutt_118,5x175cm2.jpg (730x1078)

Redsel(Angst), Skyldfølelse og bebreidelse, skam og depresjon er representert hos alle jeg har møtt, og også hos meg selv. Måten vi takler disse mekanismene er individuelt for hver enkelt person, ikke kjønnsbasert. Det jeg mener er det som oftest spiller en rolle, er hvor traumatisk opplevelsen har vært. Jeg selv har opplevd en sovevoldtekt, der jeg ikke husker mye av selve hendelsen, mens andre opplever stor vold, overfall, gruppevoldtekt eller vold og overgrep over lang tid. Jeg tenker at menn har et ekstra tabu å takle, der man er redd for hva samfunnet tenker om å bli utsatt som mann, men skam er også likevel noe begge kjønn sliter med.

Mandag skal jeg være med i programmet Ekko på Nrk P2 som omhandler noe av dette. Temaet dreier seg rundt det å ha hjelpetilbud spesialtilpasset menn som har blitt utsatt for voldtekt. Følg med på sendingen her.

 

Hei, Inga Marte!

Photo 09.03.15, 08.22.50”Hei, Inga Marte! Utsatte gutter som blir misstrodd av voksne,for eksempel fordi godt voksne kvinnelige politikere ikke inkluderer de, blir ofte tause. Selv når det foreligger bevis.”

I Tønsberg Blad 8. Mars, hadde Inga Marte Thorkilsen skrevet en kommentar, selvsagt er temaet kvinnedagen, men på en eller snodig måte ramler hun uti de mest uverdige og bissare fremstillingene av en kamp som bør behandles med en større respekt enn dette. Først og fremst. Overgrep er så mangt. Det kan bety Krigshandlinger, omsorgssvikt, missbruk, voldtekt og vold. Noe som rammer begge kjønn og utføres av begge kjønn.

Jeg mener kvinnedagen bør om ikke de andre dagene i året er det, være dagen hvor feministen tar til ordet for likestilling og likt fokus for alle utsatte for vold og overgrep.Først vil jeg si gratulerer med vel utført arrangement i går på kvinnedagen. Det rapporteres om rundt 6000 oppmøtte kvinner og menn på arrangementet i Oslo. Mange viktige saker på parolene. Kvinnekampen er viktig, spesielt det som omhandler likestillig i arbeidslivet. Men jeg vil alikevel si noen ting om kvinnedagen og fokuset når det kommer til vold og overgrep. Dette er INGEN kvinnekamp alene, men et samfunnsproblem som må bekjempes uten å gjøre det til en kjønnskamp. Kvinner voldtar, slår og dreper på lik linje som menn, men i mindre grad(Så vidt vi vet). Gutter blir voldtatt, slått og drept på lik linje med jenter, bare i mindre grad (så vidt vi vet). Har du foresten lest denne rapporten Inga Marte? Den handler om forekomsten av seksuelltrakasering. Her er «Høydepunkene» fra innlegget hennes.

Photo 09.03.15, 08.21.49Photo 09.03.15, 08.21.54  Photo 09.03.15, 08.22.19

Inga Marte Thorkilsen har i mine øyne alltid vært en politiker det står respekt av, men med et slikt innlegg mistet jeg all min tiltro til henne. Når hun først sier at Jenter er alltid offrene og så at vi må ta en alvorsprat med guttene(fordi de alltid er overgriper?) Kan man skjeldent regne med at gutter og menn ønsker å kjempe kampen mot overgrep sammen med deg. Det er slike holdninger skaper det store gapet mellom de som ønsker å jobbe med denne saken. Norge bør ta debatten om hva som skal gjøres for at unge skal vokse opp med respekt for hverandre(hverandres grenser) Og ansvaret må selvsagt tas av de voksne (politkere som fastlegger undervisnigen i skolen og bevilger penger til skolen).

Mennesker bør ikke og skal ikke rangeres etter kjønn. Ved at man kjønnsnøytraliserer hvordan man snakker om voldtekt og overgrep, og de som idag glemmes blir synlige, blir det kanskje lettere for de å sammen med kvinnene bekjempe vold og overgrep. Vi ser allerede idag at gutter og menn ikke blir tatt på alvor av feks politiet. Jeg er et levende bevis. Menn og kvinner med kvinnelig overgriper, får fortsatt marginalt med oppmerksomhet og hjelpetilbudene til menn som er utsatt som både barn og voksen er minnimale. Er det ikke idag allerede er nok skam forbundet med å komme ut med historien og å søke hjelp, og det man kaller et dobbelt tabu for de utsatte menn med kvinnelig overgriper? Det er derfor svært viktig at fremtredene personer som Inga Marte Thorkilsen, å snakke om dem også (Taushet tar liv). Fortell at de finnes, for å bryte ned problemet med at samfunnet glemmer dem. De må ikke bli glemt. Slik de blir glemt av store organsisajoner som Care (Ikke alle menn er menn) og i kampanjene Kjernekar, stopp vold mot kvinner, Tauset tar liv og i historiene som blir fortalt (I videoen) i den nye Redd Barna Kampanjen.

Vold, voldtekt og overgrep mot barn er samfunnsproblemer, og for å få en fellesskap i kampen må man kjønnsnøytralisere overgrep. Ved å la utsatte være like viktige uavhengig av kjønn skaper mann en felles plattform å unngår å glemme noen, og diskriminere noen utsatte for å fremme andre. Inga Marte, har vi ikke allerede opplevd nok kanskje?

8. Mars fant jeg også talen til en annen fremtredende feminist i Norge. Jeg velger å ikke nevne navn, da denne personen ikke klarer å skille mellom det hun kaller personangrep, og det jeg ønsker å sette lys på i vranglæren hun kommer med i forhold til sak. Jeg forholder meg til denne personen som politiker og feminist. Når talen inneholder så mange løgner, må man gå etter litt i sømmene.

Når arbeid mot vold, voldtekt og drap blir kvinnekamp undergraver man utsatte gutter og menn og deres vilje til å jobbe med sak. Kjønnsnøytraliser kampen og begynn å tenk over hvordan dere legger frem problemstillingen om det største samfunnsproblemet vi har. Deres inkonsekvente kamp, får gutter og menn til å tie.

Photo 08.03.15, 21.09.13”Hvis man regner at de voldsutsatte i gjennomsnitt har 1,8 barn, er det mellom 135 000 til 270 000 mennesker som hvert år blir direkte berørt” Dette er et utsagn som alene står uten noen form for forklaring på hvilken disse er, eller hva konsekvensene er for disse barna. Så vidt jeg vet, kommer barn i begge kjønn.
I Norge fødes det 108 gutter pr 100 jente som blir født(SSB). Det forteller oss at blandt de barna hun nevner, er det oftest flere gutter. Man vet at de psykososiale problemene under en slik oppvekst vil kunne få fatale konsekvenser senere i livet. At barn fortrenger traumatiske hendelser som overgrep er bevist, og forskere mener at tiden fra hendelsen, til man snakker om det, tar i gjennomsnitt 17 år. Vi vet lite, men vi kan tenke oss at å vokse opp i et hjem der mor slår far, kan være traumatisk. Ikke nødvendigvis det samme som ved dirkekte overgrep, men vi kan likevel regne med at mange av disse barna får senvirkninger som innebærer psykiske lidelser i fremtiden. Finnes det nok hjelpe tilbud til disse guttene?

Jeg ønsker ikke undergrave livstruende vold og drap av kvinner. Men det er rart at det ikke fokuseres et sekund på generell vold i samfunnet. Er det fordi det ikke står til den agendaen feministene har? Vold mot kvinner er en fæl sak og trenger et stort fokus. Men det er faen døtte meg vold mot menn også.

Photo 08.03.15, 20.53.04(I år har det ikke kommet noe ny undersøkelse, men NKVTS undersøkelsen kom tidlig 2014.)

Nok en gang forsvarer feministen sitt fokus på kvinnen som utsatt for mannens vold voldtekt og drap, med at det ikke er like mange menn som utsettes. Å kommunisere at 25 liv ikke er like mye verdt, men heller blir brukt som et tall for å forsvare forekomsten av kvinner som blir drept, er helt hårreisende. Dessuten viser tall fra statistisk sentralbyrå i 2012 at kjønnsbalansen egentlig vipper den andre veien, når det kommer til utsatte for vold (generelt).

Photo 08.03.15, 21.32.52

Altså på et generelt basis utsettes kvinner halvparten så ofte for vold enn menn.

Photo 08.03.15, 21.09.11

 

Skal man altså gå utfra de som er sykemeldt, når man fastsetter antall menn som er utsatt for vold fra kvinner eller andre menn i parforhold? Det viser seg at i 2013 var antalle menn som turde ta skrittet å gjøre noe med livet som voldsutsatt av en partner økte. Her står det litt om hva Bufdir skrev om situasjonen i 2011, året etter at det ble lovpålagt å hjelpe menn.

Photo 08.03.15, 22.27.38 (1)