Vær der for dine kjære

Photo 03.11.14, 00.18.27

Det er ulike årsaker til reaksjonsmønsteret hos alle mennesker. Reaksjonen på noe er ulike fra person til person. Ingen andre bestemmer over den enkeltes følelser enn seg selv. Det er ting vi opplever i livet som former oss.

Mennesker med en vanskelig bakgrunn, som et liv preget av vold eller andre overgrep, kan oppleve konflikter vanskelige. Det være seg pga av at man er sliten av alle tanker, redd for å «gjennopleve» vonde situasjoner, eller rett og slett fordi konfliktene ikke lenger er viktig å fokusere på i livet.

I perioder av livet kan det rett og slett være for mye som kverner rundt i hode, og man kan virke fraværende og ufokusert. Men det vil ikke nødvendigvis si at man ikke vil snakke om det man har vært igjennom. Det kan bare være både vanskelig og noen ganger helt umulig å komme inn på menneskene. Da gjelder det å ikke presse noen til noe de ikke vil.Photo 03.11.14, 00.19.38

Mennesker som kommer seg ut av mørket, kan også tenke at det er en ny start på livet. Det å endelig komme ut av depresjonen eller endelig ha sluttet med marerittene, kan føre til at man ønsker en ny start. feks å flytter vekk fra stedet som minner en på hva som skjedde, starter nye prosjekter, starter og lever et helt nytt liv. Kanskje blir avstanden til familie og venner ikke bare psykisk, men også fysisk.

At man takler det vonde med å «rømme» fra problemene, er opp til hver enkelt om er løsningen. Det betyr ikke at man har glemt. Det er forskjell på å «putte» det vonde i «erfaringsboksen» og det å glemme. Det kan likevel være viktig at du som pårørende eller familie viser omsorg, er der for, og støtter.

Ingenting er feil, det kan være vanskelig å ta opp visse temaer, både for den utsatte, vennen, eller familiemedlemmet, men jeg personlig synes det er dumt å skape avstand fordi man synes ting er vanskelig. Dette kan skape et forhold fylt med enda større konflikter, og enda større avstand. Det er bedre å få snakket ut om hvorfor ting er som de er.

Det viktigste for mennesker uansett om man har en slik bakgrunn eller ikke, er å bli ivaretatt av venner og familie. Ta vare på de du har. Snakk sammen. Gjør opp, så ting slipper å stå uavklart. Du vet ikke hvor lenge du har dem eller hvor lenge de har deg.

Glad jeg er kvitt «Styggen på ryggen»

darkness
Det har gått mange måneder siden sist jeg har skrevet innlegg her på bloggen. Tenkte å oppdatere dere litt på hva som har skjedd i sommer og i høst.
Etter en lang bilferie i sommer Oslo-Nordland og Bergen-Trondheim, solgte jeg leiligheten min i Oslo. Kjøpte leilighet like etter i Bergen, og flyttet dit på sensommeren. Det var en lettelse å flytte ut for å slippe å bli påminnet om hver eneste dag, hva som skjedde der, men også trist å forlate venner og familie i Oslo.

I August, September og Oktober har jeg vært i praksis på sykehjem. En opplevelse som har gitt meg mye, men som også var en utfordring. Angsten både med det å være ute i arbeid igjen etter noen år uten, og det å møte og arbeide med mennesker var utfordrende i starten. Etter noen uker gikk det veldig bra. Føler jeg har fått et noe mer normalt forhold til angsten, det er helt normalt å både være skeptisk og litt redd for nye situasjoner og ting i livet. Det å jobbe med gamle er en utrolig givenes og fin ting.

Til slutt hadde jeg tenkt å kommentere noe rundt, OnklP & De fjerne slektningene’s siste låt «Styggen på ryggen».

Låta har mottatt strålende kritikker i bla. VG, og er sagt å være årets låt av radiokanalen P3. Jeg mener låta er viktigere enn som så, ikke bare for meg og min historie, men også fordi den beskriver angsten på en så forståelig måte at alle kan sette seg inn i hvordan følelsen av angst er.

Tekstlinjen «Ta’kke en telefon, rører ikke post. Ikke prøv å ringe på, døra mi er låst. Hopper snart i sjøen, det herre blir for grovt.» Er som om de har skrevet om meg for noen år siden, da jeg hadde en stor bunke regninger i postkassen og telefon daglig fra kreditorene. Tankene om håpløshet og at det å henge meg, ville løse alt. Selvom jeg har prøvd å formidle hvordan angst, depresjon og psykiske problemer utarter seg for meg og at dette er følelser de fleste med angst har. Synes jeg at denne sangteksten formidler det mye bedre og bredere. Dette er århundredes sang og bør høres.

Føles som jeg er i helvete
Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
Hvor jævla skeis det here livet mitt går
Er det rart jeg er redd
Når styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
Oppå skulder’n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet

«Manneblader» fører til voldtekt

Psykologer ved universitetene i Surrey og Middlesex oppdaget i en studie i 2012 at ved å spørre folk om hvem som kom med utsagnet, ikke kan se forskjell på utsagn fra blader rettet mot menn og utsagn fra dømte voldtektsforbrytere. De britiske forskerne ga en gruppe menn og kvinner sitater fra mannebladene FHM, Loaded, Nuts og Zoo i tillegg til utdrag fra intervju med dømte voldtektsforbrytere (publisert i The Rapist Files). Studien i sin helhet kan du lese her.

Kjønnsforsker og feminist, Peter Hegarty utalte seg slik om funnene: ”Det vekker stor bekymring at innholdet i slike magasin normaliserer at kvinner blir behandlet som objekter. Vi er ikke gledesdrepere eller moralister som er mot alle former for stoff om sex i media, men er tenåringsgutter og unge menn best mulig forberedt for kjærlighets- og sexliv når det normaliseres å ha samme syn på jenter og kvinner som sexforbrytere har?”

Anna Kathrine Eltvik (medlem i Kvinneaktivistene) skrev nylig denne kronikken, om forskningsprosjektet. Jeg er ikke helt sikker på hvor hun vil med den, og om det er et forsøk på å legge skylden for voldtekt over på porno- og det hun kaller manneblader.

Først og fremst blir det i mine øyne veldig søkt å sammenligne voldtektsforbryteres utalelser, med hva som står skrevet i manneblader. Det man ofte finner i disse bladene er historier, fantasier artikler som er til for å pirre. Alle mennesker er forskjellige og både har og bør få lov til å ha sine fantasier. Det vil ikke si at de fleste utøver sine fantasier.

For det andre blir det veldig banalt å dra dette frem som en del av kampen mot voldtekt, om det er det Eltvik prøver på da. Det minner om måten man skyldte på musikk artisten Marilyn Manson, for skolemasakeren ved Columbine, og at man skyldte på dataspillet World of warcraft, for terroren 22. Juli. Manson ble pekt ut fordi guttene angivelig skulle ha vært fan av hans musikk, og Breivik skulle ha spilt World of warcraft, og dermed blitt inspirert til terroren. På 50-tallet i USA, fikk ikke unge jenter høre på Elvis Presley, fordi det gjorde de ville og løsaktige. Heldigvis går verden fremover.
Om det er å få slutt på objektiviseringen av kvinnen, Eltvik prøver på er ikke helt enkelt å forstå.Jeg er ikke helt sikker på om dette er rette veien å ta det. Jeg synes hun bør slutte med denne formen for moralisering, og slutte å pakke den inn i andre saker slik som kampen mot voldtekt. Selv Peter Hegarty sier han ikke vil moralisere over noen, med denne studien. Jeg er ganske sikker på at kvinnene i slike blader har ulike grunner for å stille opp, og ganske sikker på at det ikke alltid er fordi de er offer for mannens undertrykkelse.
Det henger ikke sammen med virkelighetens voldtektsbilde heller. Virkeligheten er mye mer nyansert og ikke så svart/hvit som Eltvik antyder.
Skal vi snakke om voldtekt, mener jeg det ikke er andre enn overgriperen som har skylden for det. Jeg vil tro det beste er å skylde på overgriper, og deres forvrengte menneskesyn. Et menneskesyn der de mener de kan trå over grensene til andre mennesker. Overgriperen kan like gjerne være en kvinne, om du ikke var klar over det.
Det er helt klart årsaker til at overgriper handler på den måten de gjør. De kan ha en rekke personlighetsforstyrrelser, psykopatiske trekk, ødelagt selvbilde, usikkerhet, ikke lært seg om grensesetting mm. men jeg har ingen tro på at noen går ut å voldtar eller voldtar samboeren sin, fordi de leser FHM eller andre slike blader. En slik tankegang utelater mange grupper blandt de som er utsatte for overgrep.
Om en overgriper går ut å voldtar noen, fordi et så kalt «manneblad» objektiviserer kvinnen, slik som det ser ut som hun mener. Hadde vi da hatt kvinnelige eller homofile overgripere? Kvinner og homofile leser vel skjeldent slike blader, eller blir de kanskje bare kåte på mannen sin om de leser kanskje?  Vi hadde vel heller ikke hatt barn som var utsatt for overgrep. Ingen har vel noen gang objektivisert små gutter og jenter i «mannebladene»?
Da du leste et slikt blad sist, fikk du lyst å gå ut å voldta kanskje?
Hvem skal jeg velge å være forbanna på? Jeg er da ingen objektivisert kvinne, men jeg har opplevd å bli voldtatt. Hvem skal menn som utsettes av kvinner skylde på? Hva leser de for å bli overgripere?
Jeg har selv blitt intervjuet om voldtekten i et «manneblad», du kan lese det her. https://voldtattmann.files.wordpress.com/2013/05/cupido052013.pdf