Jeg er krenket

Om du tror jeg ble krenket av standup’en til Atle Simonsen, tar du grunndig feil. Jeg er egentlig mektig lei av at alle blir krenket for den lille ting. Jeg mener Humor kan være med på å bryte ned tabuet i mange sammenhenger, og humor er også en overlevelsestaktikk hos mange som sliter. Jeg ble derinot krenket i 2011 da jeg ble voldtatt og ranet i leiligheten min, så det skal litt til.
Det var jeg som tipset TV2 om filmen Simonsen selv hadde lagt ut på Facebook. Det som var interessant ved dette klippet og grunnen til at jeg øndket at det kom i medias søkelys, handler ikke om selve humoren. Humor er som tidligere nevnt hva du synes er morsomt selv(humoren din kan derimot fortelle andre hvem du er som person). Men at mannen som er Helseministerens rådgiver er så kunnskapsløs om noe som åpenbart omhandler om helse. 

Det er politikerene som blandt annet skal legge føringer for kunnskap om overgrep og seksuell helse i skolen, det er politikere som bestemmer hvordan hjelpetilbud utsatte skal ha. 

Det andre problemet er at det ikke er en eneste vits der…. Han bare påpeker de fakta om at gutter og menn er stigmatisert når de forteller at de har blitt utsatt. Simonsen drar folk som allerede ligger nede, lenger ned i søla uten et eneste poeng. Samtidig som han biter seg selv og partikollegaene i frp i rævva.

Kunnskapsløshet finnes desverre ikke bare i Frp, men stortsett over hele den politiske fjøla.

Rausheten

Samme dag som jeg fikk min nyeste kronikk ”Voldtekt er ikke en kvinnesak” på NRK ytring, kom det et motsvar til meg på bloggen Maddam (svaret kan du lese her). Jeg orker ikke kommentere blogginnlegget der, noe mer utover at jeg fremdeles står for at kvinnebevegelsen har ansvar for den neglesjering som har vært av utsatte gutter og menn og at de kan være med med på å rette opp dette. Grunnen til at jeg angriper ”bevegelsen” er fordi det er der det flotte arbeidet mot voldtekt har foregått de 4 siste tiårene. Det er der man har nådd frem med utsattes rettigheter… riktig nok bare det ene kjønnet.  Maddam kaller seg et «blogg kollektiv» som blogger om feministiske saker. Forfatteren av blogginlegget er Nora Warholm Essahli og på hennes twitterkonto lå også denne meldingen samme dag. Ikke veldig raust.

14580356_10153799477807117_1672928319_n

Bilde synes jeg illustrerer mangelen på den rauseheten jeg etterspør, eventuelt så bare illustrerer twitterstatusen bare en missunnelse fordi hun ikke skriver godt nok til, at ytring ønsker å publisere det hun skriver (nå var jeg kanskje ikke så raus).

I kommentarfeltene får jeg som oftest flest støttende meldinger. Men når en kvinne kommenterer er det alltid med et ”men”. Ikke det at jeg er ute etter å ha bare ”ja-mennesker” til å kommentere, man trenger diskusjoner rundt temaet voldtetkt og utsattes rettigheter, men det går ann å diskutere på en saklig måte. For eksempel kan de skrive, jeg synes det er viktig det du skriver om, men jeg synes at du «tar» kvinnebevegelsen for hardt. Tar kvinnebevegelsen for hardt? Skal dere ikke ha noe motstand? Jeg lurer på hvem dere mener har skylden for at for eksempel demonstrasjonen etter Hemsedalsaken kun omhandlet kvinnersrettsikkerhet? Kvinnefronten eller var det noen andre?

Likestillings- og diskrimineringsombudet ved Hanne Bjurstrøm skrev dette svaret til min kronikk på Nrk ytring. De jobber nemlig for rettssikkerheten til alle som er utsatt for voldtekt. Både kvinner og menn. Jeg siterer fra Bjurstrøms kronikk;

«Som likestillings- og diskrimineringsombud er jeg opptatt av at menn og kvinner skal stå sammen mot voldtekt for å skape et bedre hjelpeapparat, bedre polititjenester og større forståelse for og anerkjennelse av voldtektsofre sin situasjon. Slik jeg ser det har kvinnebevegelsen spilt en avgjørende og unik rolle for å få voldtekt frem i lyset. Kvinnebevegelsen har gjort det ved å kritisere hvordan politi og hjelpeapparat ikke fungerer godt nok i slike saker. Denne kunnskapen skal vi også bruke for å hjelpe gutter og menn som er voldtatt.”

Da snakker vi om å være raus. Hvor er dere andre? Når skal dere komme etter?

Det samme gjelder forsovidt vold. I 2014 kom denne undersøkelsen fra nkvts. Organsisasjoner som jobber mot vold mot kvinner klarer ikke å se utover sitt eget engasjement.  Nrk skrev denne artikkelen om at 18.000 menn opplever vold fra  kona. Her er en skjermdump fra artikkelen

14585485_10153799477937117_1167843097_n

18.000 menn opplever vold fra partner og lederen i Oslo krisesenter vil fortsatt ha størst fokus på voldsutsatte kvinner. De skal ivareta mennen sier hun, det er hun lovpålagt å gøre. Utover det kan jeg ikke se at kvinnene i krisesenterene har noe empati for de mennene som opplever den samme volden som kvinnene de jobber med.  Det er ikke rart bare 450 tørr å møte opp i et slikt kvinnedominert hjelpeapparat. Selv om det er lovfestet at krisesenterene skal ha et hjelpetilbud til menn, ser det ut til at det kan være et stort tabu for mennene å søke hjelp. Så vidt jeg veit har ikke rausheten blitt så mye større de to siste årene heller.   Jeg gremmes.