Min egen historie viser at samfunnet og viktige instanser man er avhengige av for å få hjelp, ikke er der for den utsatte mannen. Men hvordan er det for familier der barn utsettes? Vet du som jobber innenfor helse og innenfor skole/barnehage hvordan du skal gå frem?
Da jeg var med Para film/teater på panelsamtale etter forestillingen «mann jeg?», lærte jeg et triks av en lærerne til lærerstudentene.
Ved å ringe inn en bekymring til Barnevernet(noe man er pliktig til som en som jobber med barn) vil prosessen ta noe lengre tid enn om man kontakter Statens barnehus direkte. Se her for informasjon https://www.statensbarnehus.no/
«Statens Barnehus er et tilbud til barn og ungdom som kan ha vært utsatt for, eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep, der det foreligger en politianmeldelse. Statens Barnehus gir også råd og veiledning til privatpersoner og offentlige instanser i anonyme saker som er uavklarte.»
Barnehuset er et sted der barnet får tverrfaglig hjelp fra sykepleiere, advokater, psykologer etc og blir avhørt av politiet. Kontakter man de direkte vil politiet hente barnet på skole/barnehage å kjørt til barnehuset for avhør etc. å kjørt tilbake før skole/barnehage er over. Fordelen med denne ordningen er at foreldre som eventuelt står bak overgrep ikke vet noe.
Siden jeg er åpen om hva som har skjedd meg, er det ofte jeg hører og irriterer meg over, ulike ord folk sier. Ord som egentlig ikke passer inn i situasjonen min og rundt det å ha opplevd voldtekt. Ordet Tabu feks. brukes ofte i forbindelse med at det er vanskelig å snakke om overgrep mot menn. Tabu i ordets rette forstand forklares slik i leksikon: