Vi bør ikke gradere straff etter alvorlighetsgrad av voldtekt

resize.ashx

I mine øyne er alle voldtekter like alvorlige. Senvirkningene hos den utsatte er som oftest det samme. Skyld, skam, angst, traumer, flashbacks, depresjon mm. Hvordan skal man gradere lidelsene til folk? Jeg mener vi bør gradere straffen etter overgriperens evne til rehablitering og hvor alvorlig syk personen er. For så å la overgriperen komme ut i samfunnet på nytt, etter sonet fengselstraff eller behandling for psykiske lidelser.

Det er nok ganske sammensatt hvorfor en person blir overgriper. Mange unge mennesker vet ikke engang at de trår over grensene til andre. Det kan gjøre de til overgripere uten at de egentlig ønsket det.

Andre kan være overgipere fordi de selv har egne traumer, psykiske lidelser osv. Noen kan føle de blir påtvunget sex i relasjoner og dermed blir partneren en overgriper og slike saker kan tilogmed begge parter være den som påtvinger sex, begge parter føler seg utsatt på et vis.

Problemet er at noen ganger er ikke verden så svart/hvit.
Det med unge mennesker og grenser er ene å alene fordi de ikke har kunnskapen. Det burde satses på undervisning om voldtekt og overgrep i skolen.

Selvsagt er det mennesker som utøver makt og maktmissbruk. Det betviler jeg ikke.
Men jeg mener at straff i Norge, ikke ene å alene bør handle om å sperre noen inne i fengsel og utenfor samfunnet til evig tid. Det bør vel så mye handle om å holde de unna samfunnet, til samfunnet er trygge på at de ikke utfører overgrep på ny. Altså like så mye beskytte samfunnet mot handlingen. Da mener jeg at psykiskhelsevern er den rette veien og «straffen» for noen. Dette bør selvsagt vurderes i det enkelte tilfellet og av sakyndige.

De bør få hjelp med de underliggende faktorene for hvorfor de begår overgrep. Alle er forskjellige og alle har ulike grunner for handlingene sine. Vi må aldri glemme å gi alle en rettferdig rettsak ellers undergraver vi alles rettssikkerhet. Det er jo nettopp rettssikerheten som er viktig for den utsatte også. Det å bli trodd, det å komme frem med saken sin etc. Det blir vanskelig å kjempe for det om jeg skulle ment at overgriper ikke har rettssikkerhet også. Jeg ønsker ikke at han som voldtok meg skal råtne i et høl, men at han skulle blitt stilt for retten, for så å få mulighet til å komme ut i samfunnet på nytt etter endt soning og rehabilitering, på lik linje med deg og meg.

underthebridge

Bilde med tilatelse fra Johanna Engen

Avslag

Politi

På fredag fikk jeg endelig avslag fra Kontoret for voldsoffererstatning og Erstatningsnemda. Dvs at staten ikke har noe tro på at jeg har blitt voldtatt, eller at jeg har noen plager som skyldes dette. Jeg har prøvd å bevise dette med epikriser fra psykologer og hva jeg har sagt i avhør. Problemet er at jeg aldri sa direkte at jeg hadde blitt voldtatt dagen etter jeg ble det, og at jeg har fortalt psykologene om mine psykiske plager fra jeg var liten.

Ifølge Tove Smaadahl i Krisesentersekretariatet har politiet det jeg etterspurte i innlegget «Kjære politibetjent» og kritiserte meg for å skrive at de ikke har det. Jeg skrev i det innlegget at jeg ikke har fått svar fra politiet om de har slike rettningslinjer, og jeg har ennå ikke fått noe svar fra dem. Jeg mener at det store problemet oppstår når man ikke bruker dem. Nå vet ikke jeg hva disse rettningslinjene Smaadahl beskriver innholder, og om det å koble det at noen er dopet ned og opplever en ufrivillig seksuell handling, til at det er voldtekt, er en av de.

Det er for mange faktorer som må stemme når man skal anmelde voldtekt. Derfor har jeg laget en liste over hvordan du helst må være, om du skal bli trodd av politiet.

1. Kvinne

2. Verdig offer*

3. Åpen og ærlig fra første stund

4. Skamløs

5. Fryktløs

6. Ikke ha psykiske plager fra før

*Verdig offer er en betengnelse fra boken «Bak lukkede dører» som forklarer at kvinner som er rusmisbrukere, av lavere sosial status osv. virker inn på hvor verdig politi – og rettsvesen ser på deg i prosessen.

Kjære politibetjent

image

Ut ifra hva jeg forstår har ikke politiet noen rettningslinjer i møte med utsatte for overgrep eller voldtekt, utover de etiske rettningslinjene for politiet. Nå snakker jeg om det første møtet med politiet og de møtene som er spontane, og ikke i de møtene der man har avtale for å gjøre anmeldelser hos sedlighetsavsnittet.

Det første møte er ofte med en betjent som står i vakten på politistasjonen ofte i helgen. I mitt tilfelle var møtet på en søndag, med en konsulent som jobbet deltid på sentrum politistasjon. Jeg har selv reagert på at jeg ikke fikk snakke med en politibetjent. Hvordan kan vi være sikre på å bli tatt på alvor i en slik situasjon. I mitt tilfelle ble jeg ikke tatt på alvor.

Det er parfoksalt at politistasjonen jeg tilhører er Stovner, og saken ble vidresendt til en etterforsker der. Stovner politiet fikk mye skryt av Anders Anundsen (Frp) for sitt arbeid med vold, da regjeringen holdt seminar om vold i nære relasjoner. Men hvordan fungerer det egentlig når de har ansatte som ikke ser, eller forstår at det er en voldtekt som har skjedd når en menn anmelder?

220px-Anders_Anundsen_2D_3_2D_3_2E_jpg_DF0000301281_(crop)

Det burde utarbeides klare rettningslinjer for politiet. Idag er det eneste spørsmålet de skal stille «hvilken klær hadde du på?». Dette er ikke for å være dømmende mot kvinnens bekledning, men fordi det er nødvendig å sikre spor på klærne.

Jeg tenker jo en rekke spørsmål hadde vært på sin plass. Har ikke personen vært på overgrepsmotak først å fått det stadfestet, vil det jo være naturlig å avdekke om det virkelig har vært en voldtekt. Mange «feilanmeldelser» kommer i systemet og politiet bruker verdifull tid på dette. Det gjør at viktige spor kan gå tapt i andre saker. Jeg oppfordrer alle som er usikre, å oppsøke politiet uansett. Mitt forslag ville være at man feks kan legge frem loven for personen som kommer for å anmelde, slik at man kan lese igjennom å finne ut om man «går under loven».

image

Hvis det er slik som i mitt tilfelle, der jeg fortalte at jeg misstenkte at jeg var blitt dopet ned og at det var utørt en seksuell handling. Ville jeg ønsket at politiet stilte meg det direkte spørsmålet: «Har du  blitt voldtatt?».

Hvorfor kan de ikke ha egene rettningslinjer iarbeid med voldtekt og overgrep? Håper noen i politiet kan svare meg. I mine øyne koster ikke dette stort, i forhold til det det koster den feilbehandlede.