Voldtatte gutter, blir menn

Jeg gnager kansje mye om det samme om og om igjen. Men desverre er det en nødvendighet.

Det skjer jo ingenting. Det publiseres usannheter om voldtekt og menn for ofte. Når det kommer artikler som dette i Utrop, der Lone Alice Johansen som repressentant for Krisesekreteriatet, samt Nkvts (som utarbeidet tallmaterialet fra den landsomfattende undersøkelsen i 2014) og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) står for «sannhetene». Uten kritisk sans til undersøkelsesmatrialet, og kommer med utalelsene blir ståendes igjen som rene løgner. Der representanten for Krisesekreteriatet også får til å formulere en setning som denne: «Rettssystemet tar ikke kvinner skikkelig på alvor». Da er det på tide å stå opp på nytt, å få motsagt usannhetene.Photo 07.02.15, 16.07.22

Det skjer desverre ukentlig at det blir spydd ut missvisende nyhetssaker, kronikker og leserinnlegg av denne sorten. La meg nå få ta for meg påstandene i denne artikkelen.

1. Påstand: «Rettssystemet tar ikke kvinner skikkelig på alvor.»

Sannheten: Forsovidt rett at kvinner ikke blir tatt på alvor, men når man skal snakke om voldtekt inkluderer mann begge kjønn! «Rettssystemet tar ikke utsatte for voldtekt på alvor» litt usikker på om det i artikkelen egentlig menes Politiet, og ikke rettsvesenet, men slik som det er idag, gjelder det begge instanser.

2. Påstand: «Krisesentersekretariatet, som er en organisasjon som arbeider mot vold mot kvinner og deres barn.»

Sannhet: Krisesekreteriatet er paraplyorganisasjonen til en stor del av krisesenterene her i landet. Krisesentrene er pålagt ved lov å også beskytte menn fra vold fra kvinner, og fra seksuelle overgrep utført av kvinner.

3. Påstand: «Én av 100 menn har blitt utsatt for voldtekt».

Sannhet: at en av 100 menn har opplevd voldtekt, er en sannhet med modifikasjon. Denne setningen står alene som en løgn. Det er nylig kommet en ny rapport ca et år etter nkvts undersøkelse, som forøvrig er gjort på telefonintervju. Den nye rapporten er en samling undersøkelser publisert i Tidskrift for Norsk psykologiforening,der man tar for seg seksuelle overgrep i et livsperspektiv, før og etter seksuell lavalder, samt sammenligner tall fra ulike undersøkelser, både nasjonalt og internasjonalt. I undersøkelsene er det store sprik i andelen gutter som oppgir å ha opplevd overgrep, Sprikene man finner er mye på grunn av definisjonen av overgrep i de ulike undersøkelsene. Men man kan si gjennomsnittet ligger på 55,3 % for kvinnene og 22,7 % for mennene (blandt de som har opplevd en eller annen form for seksuell krenkelse).

Sannhet: Voldtekt er et overgrep eller seksuelleovergrep er voldtekt. Gutter som har oplevd voldtekt, blir en gang menn, om Johansen og krisesekreteriatet ikke var klar over det.

Man føler seg helt forjævelig

Det er helt for jævelig å ikke bli trodd. De viktigste personene i livet mitt tror på meg, psykolog og hjelpeaparat tror på meg… Tilogmed politiet har konkludert med(i den siste henleggelsen) at det finnes en sansynlighet for at jeg er blitt voldtatt. Men dette er også de instansene som har snakket mest og dypest med meg. Kontoret for voldsoffererstatning er en av de instansene som ikke tror meg. Tenker mye på dette. Hvorfor har de konkludert annerledes?

Jo, fordi de legger til grunne elementer som ikke skal være avgjørende for utfallet i saken.

Når man blir vurdert av en almenpraktiserende lege til å ha mild tilbakevendend depresjon og angst, blir dette stående igjen som årsak til alle plagene etter og rundt voldtekten, selvom fastlegen ikke viste hele historien. Kfv la altså en ufulstendig utredning til grunn for avgjørelsen sin. Hvorfor skal plager men har hatt hele livet bety noe for hvilken retning livet tar etter å ha opplevd voldtekt?

Det stilles også spørsmål om hvorfor jeg ikke anmeldte voldtekten første gang. Og at saken aldri har kommet til rettsvesenet. Det er det enkelt svar på. Etter å oppleve å bli avfeid fra politiet, så jeg det på som min egen skyld at jeg hadde havnet i denne situasjonen. Selvom en av kriteriene i diagnosering av post traumatisk stress, er både fortrengelse av årsaken til traume og selvbebreidelse etter voldtekten, Ble diagnosen tilbakevendene depresjon og angst. Ikke Post traumatisk stress.
Jeg har altså ikke denne diagnosen så da regner vel kfv med at det ikke går ann å fortrenge en slik hendelse.

Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke tror meg. Det føles helt for jævlig.
Det kommer og går periodevis, og noen ganger går det så langt at jeg tilbake med selvbebreidelsen.

De som sitter bak pultene sine å avgjør andres skjebne vil jeg påstå ikke vet nok om den som er omtalt i papirbunken. Hva med en ordning der de har kontakt med den fornærmede. Der de kan bli kjent med mennesket bak historien? Samtaler og møter må være bedre for begge parter. Hva med å se på hele systemet? Kanskje påtide å revidere rettningslinjer, lovverk og måten man avfeier mennesker i dyp krise?

IMG_2383

Voldtektsforsøket mot gutten

Photo 04.01.15, 22.31.39Skyggen – Kent A Johansson 2015

Min egen historie viser at samfunnet, samt viktige instanser man er avhengige av for å få hjelp, når man opplever en voldtekt, ikke er der for den utsatte mannen. Man blir ikke hørt, man blir misstrodd og etterforskningen bærer preg av bevisforspillelse og direkte dårlig politiarbeid. Jeg kan si med en gang at jeg har mistet all min tiltro til politiet, etter å ha opplevd det jeg har gjort, men alikevel anbefaler jeg alle som opplever den urett å bli utsatt for vold, voldtekt eller overgrep å ta kontakt med politiet.

Denne uken stod det å lese i BA om politiets håndtering av en ung gutt sin oppringning til operasjonssentralen. Gutten opplevde et voldtektsforsøk og var også redd gjerningspersonen ville prøve det samme mot andre barn i nabolaget. Gutten ble møtt med hån og misstro. Politiet vitser til og med om det gutten sier i andre enden. Saken kan du lese her. Det at voldtekt av gutter og menn er humor i noens øyne er ikke noe nytt, kan du lese her.

I etterkant av hendelsen i Bergen, beklages det og spesialenheten skal se på saken. Spesialenheten er til for å etterforske politiet, men for meg fremstår det som en organisasjon som beskytter sine egne. Da jeg anmeldte politiet for å ha hidret etterforskningen av min sak, ville de ikke gjøre noe.

Men hva skal til for at utsatte gutter og menn skal tas på alvor spør jeg. Hvordan kan politiet ta inn over seg at voldtekt og voldtektsforsøk også er noe som rammer gutter og menn? Eller kan de ta det inn over seg? Klarer de å handtere det spør ingeborg senneset i en kommentar i Aftenposten. Jeg har mistet troen, men jeg lever i håpet. Ta gjerne kontakt. Jeg kan fortelle om mine erfaringer.

Samfunnets holdninger må endres. Dette er ikke gjort over natten, men alle må ta ansvar for sine holdninger.

Dette sto å lese om vold mot menn, på sidene til Informasjonsenteret for kjønnsforskning, og kan lett overføres til folks tanker rundt voldtekt og menn. Menns voldtekt blir humor og kvinnens voldtekt blir tragedie. Ifølge forskeren ligger humoren i at kjønnshierarkiet blir snudd opp ned. Kvinnen blir den sterke part og mannen den svake.

Ikke bare undergraver man mannen som offer men også skyver man bort mannen som en ressurs i arbeidet mot vold og voldtekt. Jeg har også sagt det før på denne måten:

«Med fokuset «menn er svin, som ser porno og voldtar kvinnene», stigmatiseres og ekskluderes mennene fra det viktige arbeidet med å bekjempe overgrep og voldtekt som et samfunnsproblem. Det fremmedgjør også de gutter og menn som sitter på grufulle historier og gjør at de aldri vil fortelle dem.»

Ta tak, ta overgrepsutsatte på alvor. Jeg føler jeg må minne om at det er fortsatt et problem at folk i offentligheten og media fokuserer på vold, overgrep og voldtekt som noe som rammer kvinner og kun kvinner. Her er et annet eksempel fra Nrk, der det i virkeligheten er Nrk som har sviktet.

IMG_2101