Avslag

Politi

På fredag fikk jeg endelig avslag fra Kontoret for voldsoffererstatning og Erstatningsnemda. Dvs at staten ikke har noe tro på at jeg har blitt voldtatt, eller at jeg har noen plager som skyldes dette. Jeg har prøvd å bevise dette med epikriser fra psykologer og hva jeg har sagt i avhør. Problemet er at jeg aldri sa direkte at jeg hadde blitt voldtatt dagen etter jeg ble det, og at jeg har fortalt psykologene om mine psykiske plager fra jeg var liten.

Ifølge Tove Smaadahl i Krisesentersekretariatet har politiet det jeg etterspurte i innlegget «Kjære politibetjent» og kritiserte meg for å skrive at de ikke har det. Jeg skrev i det innlegget at jeg ikke har fått svar fra politiet om de har slike rettningslinjer, og jeg har ennå ikke fått noe svar fra dem. Jeg mener at det store problemet oppstår når man ikke bruker dem. Nå vet ikke jeg hva disse rettningslinjene Smaadahl beskriver innholder, og om det å koble det at noen er dopet ned og opplever en ufrivillig seksuell handling, til at det er voldtekt, er en av de.

Det er for mange faktorer som må stemme når man skal anmelde voldtekt. Derfor har jeg laget en liste over hvordan du helst må være, om du skal bli trodd av politiet.

1. Kvinne

2. Verdig offer*

3. Åpen og ærlig fra første stund

4. Skamløs

5. Fryktløs

6. Ikke ha psykiske plager fra før

*Verdig offer er en betengnelse fra boken «Bak lukkede dører» som forklarer at kvinner som er rusmisbrukere, av lavere sosial status osv. virker inn på hvor verdig politi – og rettsvesen ser på deg i prosessen.

Kjære politibetjent

image

Ut ifra hva jeg forstår har ikke politiet noen rettningslinjer i møte med utsatte for overgrep eller voldtekt, utover de etiske rettningslinjene for politiet. Nå snakker jeg om det første møtet med politiet og de møtene som er spontane, og ikke i de møtene der man har avtale for å gjøre anmeldelser hos sedlighetsavsnittet.

Det første møte er ofte med en betjent som står i vakten på politistasjonen ofte i helgen. I mitt tilfelle var møtet på en søndag, med en konsulent som jobbet deltid på sentrum politistasjon. Jeg har selv reagert på at jeg ikke fikk snakke med en politibetjent. Hvordan kan vi være sikre på å bli tatt på alvor i en slik situasjon. I mitt tilfelle ble jeg ikke tatt på alvor.

Det er parfoksalt at politistasjonen jeg tilhører er Stovner, og saken ble vidresendt til en etterforsker der. Stovner politiet fikk mye skryt av Anders Anundsen (Frp) for sitt arbeid med vold, da regjeringen holdt seminar om vold i nære relasjoner. Men hvordan fungerer det egentlig når de har ansatte som ikke ser, eller forstår at det er en voldtekt som har skjedd når en menn anmelder?

220px-Anders_Anundsen_2D_3_2D_3_2E_jpg_DF0000301281_(crop)

Det burde utarbeides klare rettningslinjer for politiet. Idag er det eneste spørsmålet de skal stille «hvilken klær hadde du på?». Dette er ikke for å være dømmende mot kvinnens bekledning, men fordi det er nødvendig å sikre spor på klærne.

Jeg tenker jo en rekke spørsmål hadde vært på sin plass. Har ikke personen vært på overgrepsmotak først å fått det stadfestet, vil det jo være naturlig å avdekke om det virkelig har vært en voldtekt. Mange «feilanmeldelser» kommer i systemet og politiet bruker verdifull tid på dette. Det gjør at viktige spor kan gå tapt i andre saker. Jeg oppfordrer alle som er usikre, å oppsøke politiet uansett. Mitt forslag ville være at man feks kan legge frem loven for personen som kommer for å anmelde, slik at man kan lese igjennom å finne ut om man «går under loven».

image

Hvis det er slik som i mitt tilfelle, der jeg fortalte at jeg misstenkte at jeg var blitt dopet ned og at det var utørt en seksuell handling. Ville jeg ønsket at politiet stilte meg det direkte spørsmålet: «Har du  blitt voldtatt?».

Hvorfor kan de ikke ha egene rettningslinjer iarbeid med voldtekt og overgrep? Håper noen i politiet kan svare meg. I mine øyne koster ikke dette stort, i forhold til det det koster den feilbehandlede.

Det hjelper ikke

8434770327_31de8fe7d5_z

Noen vil vel tenke at dette er litt masete. Jeg er klar over at dette har vært tema tidligere, men for meg er dette særdeles viktig. Kvinnekamp og kvinnebevegelsen har fremmet sak, lovgivning og muligheter og  tilbud for voldtektsutsatte. Men fremdeles mener en fremtredene kvinneaktivist, på fult alvor at det å gjennomgå et skifte av ordlyd vil svekke kvinners interesser og rett til å jobbe med kvinnekamp. Og også at overgrep og voldtekt i hovedsak er noe som rammer kvinner. Jeg har nylig vært i diskusjon men den som mener dette, og det endte med at hun mente jeg angrep hennes personlige kamp.

Er ikke hvert tilfelle og hver historie, om den er ute i lyset eller langt inne i mørket, like viktig om den kommer fra en mann eller kvinne? Jeg må nok legge den diskusjonen død, ikke fordi jeg ikke ønsker å diskutere dette videre, men fordi det å diskutere med den personen det gjelder, er som å diskutere med en vegg.

Hvis vi bruker vold og ikke voldtekt som eksempel, viser det seg at allerede i 2005, kom en rapport kalt NIBR fra NTNU. I denne rapporten legges det frem statistikk om vold i nære relasjoner, som peker på at både kvinner og menn rammes.
«…..Utbredelse
Bruk av fysisk makt og vold i parforhold har et betydelig omfang.
Etter fylte 15 år har mer enn hver fjerde kvinne, og mer enn hver
femte mann opplevd at ektefelle eller samboer minst en gang har
anvendt fysisk makt. I overkant av 5 prosent av både kvinner og mann
har opplevd at partner gjorde dette i løpet av de siste tolv måneder…»

I forhold til voldtekt og overgrep, har vi disse tallene fra ulike undersøkelser:

 statistikk

Undersøkelsene er gjort i en tid der media hadde et enda mindre fokus på overgrepsutsatte menn og ”tabuet” var større.

Det er helt sant at det skjer i mindre grad med gutter og menn, ifølge statistikken. Men vi må ta forbehold om manglende anmeldelser, der feks. tabuet skaper underrapportering, og også problemet med å oppdage at gutter har blitt utsatt for overgrep. Hos Jenter er det flere tydelige tegn på overgrep, bla urinveisinfeksjon.  Hvis vi i tillegg legger til de menn, som ikke blir tatt på alvor av Oslo politiet når de anmelder, som også er et bekreftet problem, har vi et stort mørketall. Er det slik vi ønsker å ha det?  Jeg spør på nytt: Er ikke hvert tilfelle og hver historie, om den er ute i lyset eller langt inne i mørket, like viktig om den kommer fra en mann eller kvinne? Hvorfor blir dette at gutter og menn opplever overgrep og voldtekt  neglisjert som et problem fra kvinnesakskvinnen?

Dere skal vite en ting… bare en ting, dere hjelper ikke til!

I kampen mot voldtekt og overgrep, sitter det mange tilbake med en grusom historie. Og jeg mener helt klart at det «å komme ut av skapet» som voldtatt gutt eller mann blir gjort enormt mye vanskeligere, om nettopp ordlyden er at dette er et samfunnsproblem som kun rammer kvinner. Man føler seg som et utskudd og en freak som er helt alene i verden om å ha opplevd det verst tenkelige i livet.

En kjønnsnøytralitet i kampen mot overgrep og voldtektssak er mitt budskap.Dette skaper «ufarliggjøring» når vi snakker om det. Arbeidet med voldtekt og overgrepsutsatte bør beskrives kjønnsnøytralt. Politisk skulle jeg også sett at man gjorde en hel del flere grep. Skulle ønske det var flere der ute som ønsket å jobbe sammen med meg i saker, som feks. Å gjøre ”Foreldelsesfristen for å anmelde grove sedlighetssaker” helt aldersnøytral. Unge burde skoleres i voldtekt og overgrep i seksualundervisningen, med et fokus på respekt for hverandres grenser, uansett kjønn. Skolering av politihøyskolestudenter innenfor temaet voldtekt, overgrep og det å møte utsatte i sitt fremtidige arbeid, slik at de også ser at det finnes utsatte menn.

Politi
For en uke siden fikk jeg svar fra kontoret for voldstofferstatning. Svaret var negativt og grunnlaget for avslaget var for dårlig bevis. Jeg hadde aldri søkt om erstatning, hadde det ikke kommet opp som en mulighet fra bistandsadvokaten min.

Jeg hadde jo allerede, på min måte taklet min opplevelse ved å anmelde. Jeg prøvde å plassere skylden, i ettertid «overlevde» jeg også depresjonen. Jeg har fiksa angsten og sorgen ved å mistet jobben min som butikksjef. Jeg var syk i over et år, for så å gå over på AAP, uten noe spesielt god økonomi. Jeg har regelrett tapt masse penger, pga psykiske problemer. Men jeg har klart det. Nå er jeg på vei et sted. Jeg har gjort noe positivt ut av noe negativt.

Så en erstatning hadde bare vært et pluss. Ikke noe jeg forventer.

Det jeg derimot forlanger er å bli tatt på alvor. Dessverre er det noe som kommer over meg, gang på gang. Grunnen til henleggelser, avslag og dårlig med hjelp å få, er det fordi de ikke tror på meg? Følelsen av å ikke bli trodd, er ingen god følelse.

Jeg vet hva som skjedde, og jeg fortalte politiet den gangen, det som er definisjonen på voldtekt. Men fordi den som jeg møtte var en deltidsansatt konsulent, som ikke skjønte at menn også blir voldtatt, ble jeg ikke tatt på alvor.
Det er et samfunnsproblem at mennesker blir utsatt for voldtekt, men jeg vil også hevde, det er et fremtidig samfunnsproblem at utsatte menn blir sittende i mørket, med sine grusomme historier. Bare for det i samfunnet blir sett på som et kvinneproblem å bli utsatt for voldtekt, og ikke et problem.

Til slutt vil jeg også legge til at jeg i forrige uke fikk resultatet av Anatomi, fysiologi, biokjemi og mikrobiologi eksamen. Jeg bestod og er videre i sykepleierstudiet. Veldig fornøyd med det. Håper det går like bra eller bedre fremover, slik at jeg kan gjøre en forskjell.