Hei, Inga Marte!

Photo 09.03.15, 08.22.50”Hei, Inga Marte! Utsatte gutter som blir misstrodd av voksne,for eksempel fordi godt voksne kvinnelige politikere ikke inkluderer de, blir ofte tause. Selv når det foreligger bevis.”

I Tønsberg Blad 8. Mars, hadde Inga Marte Thorkilsen skrevet en kommentar, selvsagt er temaet kvinnedagen, men på en eller snodig måte ramler hun uti de mest uverdige og bissare fremstillingene av en kamp som bør behandles med en større respekt enn dette. Først og fremst. Overgrep er så mangt. Det kan bety Krigshandlinger, omsorgssvikt, missbruk, voldtekt og vold. Noe som rammer begge kjønn og utføres av begge kjønn.

Jeg mener kvinnedagen bør om ikke de andre dagene i året er det, være dagen hvor feministen tar til ordet for likestilling og likt fokus for alle utsatte for vold og overgrep.Først vil jeg si gratulerer med vel utført arrangement i går på kvinnedagen. Det rapporteres om rundt 6000 oppmøtte kvinner og menn på arrangementet i Oslo. Mange viktige saker på parolene. Kvinnekampen er viktig, spesielt det som omhandler likestillig i arbeidslivet. Men jeg vil alikevel si noen ting om kvinnedagen og fokuset når det kommer til vold og overgrep. Dette er INGEN kvinnekamp alene, men et samfunnsproblem som må bekjempes uten å gjøre det til en kjønnskamp. Kvinner voldtar, slår og dreper på lik linje som menn, men i mindre grad(Så vidt vi vet). Gutter blir voldtatt, slått og drept på lik linje med jenter, bare i mindre grad (så vidt vi vet). Har du foresten lest denne rapporten Inga Marte? Den handler om forekomsten av seksuelltrakasering. Her er «Høydepunkene» fra innlegget hennes.

Photo 09.03.15, 08.21.49Photo 09.03.15, 08.21.54  Photo 09.03.15, 08.22.19

Inga Marte Thorkilsen har i mine øyne alltid vært en politiker det står respekt av, men med et slikt innlegg mistet jeg all min tiltro til henne. Når hun først sier at Jenter er alltid offrene og så at vi må ta en alvorsprat med guttene(fordi de alltid er overgriper?) Kan man skjeldent regne med at gutter og menn ønsker å kjempe kampen mot overgrep sammen med deg. Det er slike holdninger skaper det store gapet mellom de som ønsker å jobbe med denne saken. Norge bør ta debatten om hva som skal gjøres for at unge skal vokse opp med respekt for hverandre(hverandres grenser) Og ansvaret må selvsagt tas av de voksne (politkere som fastlegger undervisnigen i skolen og bevilger penger til skolen).

Mennesker bør ikke og skal ikke rangeres etter kjønn. Ved at man kjønnsnøytraliserer hvordan man snakker om voldtekt og overgrep, og de som idag glemmes blir synlige, blir det kanskje lettere for de å sammen med kvinnene bekjempe vold og overgrep. Vi ser allerede idag at gutter og menn ikke blir tatt på alvor av feks politiet. Jeg er et levende bevis. Menn og kvinner med kvinnelig overgriper, får fortsatt marginalt med oppmerksomhet og hjelpetilbudene til menn som er utsatt som både barn og voksen er minnimale. Er det ikke idag allerede er nok skam forbundet med å komme ut med historien og å søke hjelp, og det man kaller et dobbelt tabu for de utsatte menn med kvinnelig overgriper? Det er derfor svært viktig at fremtredene personer som Inga Marte Thorkilsen, å snakke om dem også (Taushet tar liv). Fortell at de finnes, for å bryte ned problemet med at samfunnet glemmer dem. De må ikke bli glemt. Slik de blir glemt av store organsisajoner som Care (Ikke alle menn er menn) og i kampanjene Kjernekar, stopp vold mot kvinner, Tauset tar liv og i historiene som blir fortalt (I videoen) i den nye Redd Barna Kampanjen.

Vold, voldtekt og overgrep mot barn er samfunnsproblemer, og for å få en fellesskap i kampen må man kjønnsnøytralisere overgrep. Ved å la utsatte være like viktige uavhengig av kjønn skaper mann en felles plattform å unngår å glemme noen, og diskriminere noen utsatte for å fremme andre. Inga Marte, har vi ikke allerede opplevd nok kanskje?

8. Mars fant jeg også talen til en annen fremtredende feminist i Norge. Jeg velger å ikke nevne navn, da denne personen ikke klarer å skille mellom det hun kaller personangrep, og det jeg ønsker å sette lys på i vranglæren hun kommer med i forhold til sak. Jeg forholder meg til denne personen som politiker og feminist. Når talen inneholder så mange løgner, må man gå etter litt i sømmene.

Når arbeid mot vold, voldtekt og drap blir kvinnekamp undergraver man utsatte gutter og menn og deres vilje til å jobbe med sak. Kjønnsnøytraliser kampen og begynn å tenk over hvordan dere legger frem problemstillingen om det største samfunnsproblemet vi har. Deres inkonsekvente kamp, får gutter og menn til å tie.

Photo 08.03.15, 21.09.13”Hvis man regner at de voldsutsatte i gjennomsnitt har 1,8 barn, er det mellom 135 000 til 270 000 mennesker som hvert år blir direkte berørt” Dette er et utsagn som alene står uten noen form for forklaring på hvilken disse er, eller hva konsekvensene er for disse barna. Så vidt jeg vet, kommer barn i begge kjønn.
I Norge fødes det 108 gutter pr 100 jente som blir født(SSB). Det forteller oss at blandt de barna hun nevner, er det oftest flere gutter. Man vet at de psykososiale problemene under en slik oppvekst vil kunne få fatale konsekvenser senere i livet. At barn fortrenger traumatiske hendelser som overgrep er bevist, og forskere mener at tiden fra hendelsen, til man snakker om det, tar i gjennomsnitt 17 år. Vi vet lite, men vi kan tenke oss at å vokse opp i et hjem der mor slår far, kan være traumatisk. Ikke nødvendigvis det samme som ved dirkekte overgrep, men vi kan likevel regne med at mange av disse barna får senvirkninger som innebærer psykiske lidelser i fremtiden. Finnes det nok hjelpe tilbud til disse guttene?

Jeg ønsker ikke undergrave livstruende vold og drap av kvinner. Men det er rart at det ikke fokuseres et sekund på generell vold i samfunnet. Er det fordi det ikke står til den agendaen feministene har? Vold mot kvinner er en fæl sak og trenger et stort fokus. Men det er faen døtte meg vold mot menn også.

Photo 08.03.15, 20.53.04(I år har det ikke kommet noe ny undersøkelse, men NKVTS undersøkelsen kom tidlig 2014.)

Nok en gang forsvarer feministen sitt fokus på kvinnen som utsatt for mannens vold voldtekt og drap, med at det ikke er like mange menn som utsettes. Å kommunisere at 25 liv ikke er like mye verdt, men heller blir brukt som et tall for å forsvare forekomsten av kvinner som blir drept, er helt hårreisende. Dessuten viser tall fra statistisk sentralbyrå i 2012 at kjønnsbalansen egentlig vipper den andre veien, når det kommer til utsatte for vold (generelt).

Photo 08.03.15, 21.32.52

Altså på et generelt basis utsettes kvinner halvparten så ofte for vold enn menn.

Photo 08.03.15, 21.09.11

 

Skal man altså gå utfra de som er sykemeldt, når man fastsetter antall menn som er utsatt for vold fra kvinner eller andre menn i parforhold? Det viser seg at i 2013 var antalle menn som turde ta skrittet å gjøre noe med livet som voldsutsatt av en partner økte. Her står det litt om hva Bufdir skrev om situasjonen i 2011, året etter at det ble lovpålagt å hjelpe menn.

Photo 08.03.15, 22.27.38 (1)

 

Hvorfor gidde å engasjere seg?

983973_10152916167730368_1103294495_n

Hvordan skal man engasjere seg? Hvordan blir man hørt? Hvorfor bry seg? Dette er det mange som tenker. Noen har en forestilling om at det betyr lite, og også ingenting om de gjør noe. «Det er sikkert andre som er flinkere, som gjør en større forskjell en hva jeg kan»

Jeg har en annen oppfatning. Vi har sett eksempler gang på gang dette året. Enkeltpersoners engasjement, har fått tusenvis ut i gatene. Som feks 14 år gamle Villemo, som skapte et opprør mot mobbing, og Faten Mahdi Al-Hussaini, som fikk norge til å demonstrere mot IS.

Det er disse personene, som gir meg et håp om at mitt engasjement kan bidra til noe. Bidra til at vi åpner øynene, får ting på dagsorden og skaper engasjement. Om så mange som 8000-16000 blir voldtatt hvert år, er det en viktig sak.Men om det er flere eller færre, er det fortsatt en viktig sak for meg. Klart de overnevnte sakene, er saker som folk har et nært forhold til og som gjør det lett å engasjere seg i. Men det burde voldtekt være også. Ingen burde oppleve å bli voldtatt. Ingen!

Om det er noen der ute du kjenner som er voldtatt eller kanskje er det selv også vil det være lettere å engasjere seg i den saken også. Det har jeg erfart selv.

Men vi greier ikke hviske overgripere og voldtektsforbrytere i øret, at det de gjør er galt. Vi klarer ikke fysisk å stoppe moren eller faren fra å gjøre et overgrep. Vi klarer ikke stoppe gutten eller jenta fra å bryte noens grenser, ihvertfall ikke i det øyeblikket det skjer. Det må gjøres lenge før.En holdningsendring må til.

Det å endre holdninger til folk er vanskelig. Om ikke helt umulig. Men alikevel må vi gjøre et forsøk. Vi må fortelle barn og unge at å trå over noens grenser, ta for seg eller utføre seksuelle handlinger ved tvang, ikke er noe annet enn voldtekt. Det er ikke bare ulovlig, men det ødelegger også liv. Voldtekt er smertefult for de berørte, men også et samfunnsproblem.

944719_10152916121990368_855420622_n

Et engasjement trenger ikke komme av selvopplevde hendelser, men ofte kan nettopp du som utsatt bidra mer, fordi du har med deg en erfaring mer, enn den som ikke er utsatt.

Jeg synes et engasjement skal komme fra hjertet. Det behøver ikke å være slik at en person skal gjøre alt. Samler man seg for å bekjempe voldtekt, kan hver enkelt person gjøre litt. Litt som betyr mye. Noe som betyr mye for mange.

Det finnes mange som engasjere seg der ute. Jeg har bla. en aksjonsgruppe på facebook der du som ønsker at alle utsatte skal tas på alvor, kan melde deg inn. Der er det åpent for at alle som ønsker kan bidra. Være seg å arrangere fakkeltog, opplysningsarbeid, plakataksjoner, debatter med politikere, bidra til lovendringer, påvirke systemer osv.

Engasjer deg!

 

Følelser

gråt

Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med meg. Da jeg var liten ble jeg mobbet fordi jeg var tjukk og ble både innadvent, lei meg og utviklet angst. Jeg holdt ofte gråten inne, men utagerte med agresjon i perioder. I voksen alder har jeg alltid vært opptatt av rettferdighet, og at svake i samfunnet skal ha det bra. Jeg har alltid reagert om jeg finner ting urettferdig. Men jeg har fortsatt holdt gråten inne.

De siste årene har jeg endra meg følelsesmessig, gråten sitter løst. Blir utrolig rørt av tv programmer om urettferdighet, historier om mobbing, rus, omsorgssvikt og overgrep. Jeg klarer ikke lenger å holde igjen, jeg gråter i strie strømmer. Er det en god eller dårlig ting?

Skal man være profesjonell, gjelder det å ikke vise for mye følelser.  Men en sykepleier som ikke viser noe, må jo anses som kald og lite opptatt av sine pasienter. Det finnes jo forskjellige måter å gjøre det på også. Man kan gå ut av rommet til pasienten om man feks. «stygg» griner så snørr og tårer renner. Det gjør jo ingenting om pasienten ser om man er rørt til noen tårer. Det er vel ikke galt å vise? Eller anses det som uprofft?

Sinne får meg nå til å gråte. Før når jeg var sint, utagerte jeg med stygge ord og en hissig tone.

Jeg har jo kjent på håpleøsheten mange ganger. Som når politiet ikke ville tro meg og når kontoret for voldsoffererstatning ikke trodde på meg. Jeg ble sint, men jeg utagerte ikke. Jeg gråt.

Jeg gråter når jeg ser slike illustrasjoner som under. Det er fordi jeg blir så sint! Illustrasjonen er hentet fra Nrk denne helgen. Her er det en del mennesker som mangler. Mennene som blir voldtatt. Hvorfor? Jeg har vurdert ofte om jeg skal gi opp, når man sitter der og tårer og snørr renner. Skal man gi opp å kjempe for en alminneligjøring av at overgrep også rammer gutter og menn? Er det noe vits å fortsette? Media og andre viktige formidlerer gjør jo ikke noe med det uansett. Jeg gråter når jeg tenker på alle de som lurer på om de er alene om å oppleve voldtekt. Mennene og guttene.

NEI! Jeg skal aldri gi opp

IMG_2101