Om det å føle

20130827-221821.jpg

For ikke lenge siden fikk jeg spørsmål fra en person, om menn og kvinner har de samme opplevelsene rundt og i etterkant av voldtekt. Da snakker vi selvsagt om senskadene.

Nå er ikke jeg noen fagperson, men har både erfaringer selv og har møtt flere menn i forbinnelse med bearbeidingen av opplevelsene rundt min egen voldtekt, men også av menn som kontakter meg via bloggen. Ofte mennesker som har holdt på en hemmelighet i flere titalls år. Disse sliter gjerne med senskader som skam, skyldfølelse, angst, depresjon, søvnvansker, konsentrasjonsvansker, mareritt og flashbacks etter voldtekten (som var en traumatisk opplevelse for dem).

Jeg er dypt uenig i utsagn som det at menn og kvinners opplevelser i ettertid av en voldtekt er veldig ulike. Man kan ikke generalisere på dette.

Man kan gjerne si at samfunnet har en oppfattelse av hvordan menn, kontra kvinner skal takle livet etter voldtekt. Mannen blir ofte konfrontert med at følelsene skal man holde inne helt fra barndommen. Store gutter gråter ikke osv. Skal ikke menn få lov til å føle? Skal vi manne oss opp, å leve videre som ingenting har skjedd? Ofte blir dette løsningen for mange menn.

Jeg tenker at følelsene etter en voldtekt er ganske like hos både kvinner og menn som blir utsatt for voldtekt. Men det er ikke alle som tror dette. Og det er desverre årsaken til at mange ikke kommer ut med sine grusomme historier og prøver å takle de alene. Hvis vi ser historisk på det er ikke det alltid det beste. Det å undertrykke følelser og det å «glemme» skaper ofte problemer senere i livet, som både setter seg i kroppen som fysiske og psykiske plager. Men realiteten er en annen. Normen i samfunnet har ikke endret evulosjonen.

392172_Leskur_Boards_gutt_118,5x175cm2.jpg (730x1078)

Redsel(Angst), Skyldfølelse og bebreidelse, skam og depresjon er representert hos alle jeg har møtt, og også hos meg selv. Måten vi takler disse mekanismene er individuelt for hver enkelt person, ikke kjønnsbasert. Det jeg mener er det som oftest spiller en rolle, er hvor traumatisk opplevelsen har vært. Jeg selv har opplevd en sovevoldtekt, der jeg ikke husker mye av selve hendelsen, mens andre opplever stor vold, overfall, gruppevoldtekt eller vold og overgrep over lang tid. Jeg tenker at menn har et ekstra tabu å takle, der man er redd for hva samfunnet tenker om å bli utsatt som mann, men skam er også likevel noe begge kjønn sliter med.

Mandag skal jeg være med i programmet Ekko på Nrk P2 som omhandler noe av dette. Temaet dreier seg rundt det å ha hjelpetilbud spesialtilpasset menn som har blitt utsatt for voldtekt. Følg med på sendingen her.

 

Takk for det fantastiske arbeidet

Idag ønsker jeg å berømme ulike organisasjoner (med noen enestående enkeltpersoner) som fremmer en nøytral og normal holdning til menn og overgrep. Der de inkluderer både menn og kvinner i sin offentlige samtale, i sitt informasjonsarbeid og i hjelpearbeidet sitt. Jeg ønsker rett og slett å skryte litt av dem, for det fantastiske arbeidet de gjør.

1. Dixi – ressursenter for voldtatte. Det er der jeg har fått den meste av hjelpen min. Jeg var i individuelle samtaler, samt med på den første selvhjelpsgruppen som var blandet. Min erfaring er at dette var nyttig for både kvinnene og mennene som var med å dele erfaringer og råd. Et fantastisk tilbud. Dixi skriver dette på sidene sine: «Mange gutter og menn føler at voldtekt kun rammer kvinner. Men også menn opplever å bli truet, lurt eller tvunget til seksuelle handlinger mot sin vilje. Både enkeltsamtaler med veileder og samtale i selvhjelpsgruppe er tilgjengelig for deg, uansett hvem du er». Irene som jobber der, var også en stor støtte da jeg sto frem med historien min for første gang i media. Dixi lanserte i 2013 informasjonsmatriell med bilder av Kvinner og menn.Plakat-nr-3_orginal_3-kopi

2. LMSO – Landsforeningen mot seksuelle overgrep. De er utrolig heldige som har Elin Skjeltorp med på laget. Elin er veldig engasjert i sak (ikke minst i det å kjønnsnøytralisere måten vi snakker om temaet på) og i det å ha et godt tilbud for traumebehandling. Landsforeningen skriver på sin nettside: » Vårt menneskesyn: Mennesket har en iboende verdighet som intet overgrep kan ødelegge. Et hvert menneske har samme ukrenkelige verdi uavhengig hvilke opplevelser de har. Alle har rett til å bli møtt med medmenneskelighet og varme, og et syn på at alle mennesker har noe eget og unikt de bringer inn i verden. Vi anerkjenner hvert enkelt menneskets iboende verdi enten de selv er den bevisst eller ikke. Derfor, for å være en av oss må du bare være deg selv. Greier du ikke være deg selv, så er det greit. Det er akkurat slik du er, og det er å være deg selv»

3. Norsk Krisesenterforbund – På deres facebooksider legges det ut god informasjon om tilbudet til krisesentrene for kvinner og menn, samt nyttige artikler rettet mot vold- og overgrepsutsatte av begge kjønn. De skriver på sine sider: «Norsk Krisesenterforbunds fremste oppgave er å bekjempe vold i nære relasjoner. Vi bygger vår virksomhet på at vold i nære relasjoner er et komplekst problem knyttet til sosiale, kulturelle og økonomiske forhold. Dette er forhold som på ulike nivåer påvirker og legger premisser for menneskers liv. Med et slikt grunnsyn vil forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner både ha et samfunns- og et individfokus.»

11007450_10152619736862117_1671269076_n

4. Helseetaten i Oslo kommune, lanserte i Februar 2014 en kampanje for overgrepsmottaket. Den inneholdt bilder av kvinner og menn, som forteller hvor man kan (og bør) søke hjelp etter overgrep/voldtekt, men kommuniserer også til folk i bybildet, at voldtekt kan ramme hvem som helst. Dette skriver legevakten på sine sider: «Overgrepsmottaket på Legevakten i Oslo er et tilbud for deg som har vært utsatt for voldtekt eller andre seksuelle krenkelser. Både kvinner og menn fra og med 14 år, får rask hjelp. Vi tilbyr samtaler og medisinsk undersøkelser. Vi sikrer spor, i tilfelle du vil anmelde.»392172_Leskur_Boards_gutt_118,5x175cm2.jpg (730x1078)

5. Redd Barna jobber målrettet med barns rettigheter, og kampanjeleder Ane Aamodt i Redd Barna opplyser om at organsisajonen i vår, skal ha en landsomfattende kampanje mot seksuelle overgrep. Jeg har vært i kontakt med Ane Aamodt, og hun sier i en epost: «Vi skal helt klart fokusere på begge kjønn, både overgrep begått av kvinner og menn, og fortelle historiene til både menn og kvinner som har blitt utsatt for overgrep.» Du kan lese litt om kampanjen her.

mzl.dcfrisub

Dette er viktige organisasjoner og etater med vold, voldtekt og overgrep som arbeidsområde. Håper dere fortsetter deres viktige og gode arbeid i fremtiden.

 

Hvorfor gidde å engasjere seg?

983973_10152916167730368_1103294495_n

Hvordan skal man engasjere seg? Hvordan blir man hørt? Hvorfor bry seg? Dette er det mange som tenker. Noen har en forestilling om at det betyr lite, og også ingenting om de gjør noe. «Det er sikkert andre som er flinkere, som gjør en større forskjell en hva jeg kan»

Jeg har en annen oppfatning. Vi har sett eksempler gang på gang dette året. Enkeltpersoners engasjement, har fått tusenvis ut i gatene. Som feks 14 år gamle Villemo, som skapte et opprør mot mobbing, og Faten Mahdi Al-Hussaini, som fikk norge til å demonstrere mot IS.

Det er disse personene, som gir meg et håp om at mitt engasjement kan bidra til noe. Bidra til at vi åpner øynene, får ting på dagsorden og skaper engasjement. Om så mange som 8000-16000 blir voldtatt hvert år, er det en viktig sak.Men om det er flere eller færre, er det fortsatt en viktig sak for meg. Klart de overnevnte sakene, er saker som folk har et nært forhold til og som gjør det lett å engasjere seg i. Men det burde voldtekt være også. Ingen burde oppleve å bli voldtatt. Ingen!

Om det er noen der ute du kjenner som er voldtatt eller kanskje er det selv også vil det være lettere å engasjere seg i den saken også. Det har jeg erfart selv.

Men vi greier ikke hviske overgripere og voldtektsforbrytere i øret, at det de gjør er galt. Vi klarer ikke fysisk å stoppe moren eller faren fra å gjøre et overgrep. Vi klarer ikke stoppe gutten eller jenta fra å bryte noens grenser, ihvertfall ikke i det øyeblikket det skjer. Det må gjøres lenge før.En holdningsendring må til.

Det å endre holdninger til folk er vanskelig. Om ikke helt umulig. Men alikevel må vi gjøre et forsøk. Vi må fortelle barn og unge at å trå over noens grenser, ta for seg eller utføre seksuelle handlinger ved tvang, ikke er noe annet enn voldtekt. Det er ikke bare ulovlig, men det ødelegger også liv. Voldtekt er smertefult for de berørte, men også et samfunnsproblem.

944719_10152916121990368_855420622_n

Et engasjement trenger ikke komme av selvopplevde hendelser, men ofte kan nettopp du som utsatt bidra mer, fordi du har med deg en erfaring mer, enn den som ikke er utsatt.

Jeg synes et engasjement skal komme fra hjertet. Det behøver ikke å være slik at en person skal gjøre alt. Samler man seg for å bekjempe voldtekt, kan hver enkelt person gjøre litt. Litt som betyr mye. Noe som betyr mye for mange.

Det finnes mange som engasjere seg der ute. Jeg har bla. en aksjonsgruppe på facebook der du som ønsker at alle utsatte skal tas på alvor, kan melde deg inn. Der er det åpent for at alle som ønsker kan bidra. Være seg å arrangere fakkeltog, opplysningsarbeid, plakataksjoner, debatter med politikere, bidra til lovendringer, påvirke systemer osv.

Engasjer deg!