“Skrekk kabinettet” – et liv i frykt…

I disse dager skjelver store deler av verden i frykt… I media meldes det nesten daglig om terroraksjoner, hevnaksjoner, krig, fattigdom og mye annet forferdelig. Det som før virket litt “fjernt” kommer stadig nærmere, noe som selvfølgelig gjør frykten enda mer reell. Det er ikke lenger bare et enkelt folkeslag eller gruppe som føler denne […]

http://livetspuslespill.com/2015/11/19/skrekk-kabinettet-et-liv-i-frykt/

Vær der for dine kjære

Photo 03.11.14, 00.18.27

Det er ulike årsaker til reaksjonsmønsteret hos alle mennesker. Reaksjonen på noe er ulike fra person til person. Ingen andre bestemmer over den enkeltes følelser enn seg selv. Det er ting vi opplever i livet som former oss.

Mennesker med en vanskelig bakgrunn, som et liv preget av vold eller andre overgrep, kan oppleve konflikter vanskelige. Det være seg pga av at man er sliten av alle tanker, redd for å «gjennopleve» vonde situasjoner, eller rett og slett fordi konfliktene ikke lenger er viktig å fokusere på i livet.

I perioder av livet kan det rett og slett være for mye som kverner rundt i hode, og man kan virke fraværende og ufokusert. Men det vil ikke nødvendigvis si at man ikke vil snakke om det man har vært igjennom. Det kan bare være både vanskelig og noen ganger helt umulig å komme inn på menneskene. Da gjelder det å ikke presse noen til noe de ikke vil.Photo 03.11.14, 00.19.38

Mennesker som kommer seg ut av mørket, kan også tenke at det er en ny start på livet. Det å endelig komme ut av depresjonen eller endelig ha sluttet med marerittene, kan føre til at man ønsker en ny start. feks å flytter vekk fra stedet som minner en på hva som skjedde, starter nye prosjekter, starter og lever et helt nytt liv. Kanskje blir avstanden til familie og venner ikke bare psykisk, men også fysisk.

At man takler det vonde med å «rømme» fra problemene, er opp til hver enkelt om er løsningen. Det betyr ikke at man har glemt. Det er forskjell på å «putte» det vonde i «erfaringsboksen» og det å glemme. Det kan likevel være viktig at du som pårørende eller familie viser omsorg, er der for, og støtter.

Ingenting er feil, det kan være vanskelig å ta opp visse temaer, både for den utsatte, vennen, eller familiemedlemmet, men jeg personlig synes det er dumt å skape avstand fordi man synes ting er vanskelig. Dette kan skape et forhold fylt med enda større konflikter, og enda større avstand. Det er bedre å få snakket ut om hvorfor ting er som de er.

Det viktigste for mennesker uansett om man har en slik bakgrunn eller ikke, er å bli ivaretatt av venner og familie. Ta vare på de du har. Snakk sammen. Gjør opp, så ting slipper å stå uavklart. Du vet ikke hvor lenge du har dem eller hvor lenge de har deg.

Når det blir vankelig å forstå deg

Mitt beste råd til deg som opplever en traumatisk episode, eller en voldtekt, er jo å få snakket det ut. I påvente av et tilbud er det kanskje greit å få snakket med noen. En du er glad i og stoler på. Familie medlemer, partner osv. Men det å dele, betyr ikke at de du deler med forstår. Det er ikke lett å forstå at man har en del å slite med i etterkant av voldtekt. Det kan være i forholdt til angst, anfall, skyldfølelse og depresjon.

Jeg holdt kanskje litt igjen, både pga skammen og selvbebreidelse. Men etter å ha godt til psykolog og terapaut har jeg kunnet dele mer og mer. Jeg har en veldig fin lege nå, som forstår situasjonen min. Værre er det kanskje med andre. Får mye støtte her på bloggen og hjemme. Men noen har en rar holdning. De vil ikke høre noe om dette temaet. Vet ikke om det er at de føler ubehag, sinne eller tristhet, ved at noen deler historier om voldtekt.

Når folk ”vender ryggen til” blir jeg bare mer deprimert og lei meg. Det kan være det er tabuene som rår, eller er kanskje folk redd for å si noe galt eller redd for å såre. Men jeg synes det er om man ikke sier noe, eller er der for meg, er da det faktisk blir værre for den det gjelder.

Når de man ønsker å dele med, som man stoler på og som man regner med har forståelse, gir utrykk for at de ikke bryr seg og viser null interesse av å snakke med deg, er det veldig sårende.

Synes ikke man skal slutte å snakke om hvordan man føler seg, men man må kanskje regne med at ikke alle takler det.

Kommenter gjerne.