Voldtatte gutter, blir menn

Jeg gnager kansje mye om det samme om og om igjen. Men desverre er det en nødvendighet.

Det skjer jo ingenting. Det publiseres usannheter om voldtekt og menn for ofte. Når det kommer artikler som dette i Utrop, der Lone Alice Johansen som repressentant for Krisesekreteriatet, samt Nkvts (som utarbeidet tallmaterialet fra den landsomfattende undersøkelsen i 2014) og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) står for «sannhetene». Uten kritisk sans til undersøkelsesmatrialet, og kommer med utalelsene blir ståendes igjen som rene løgner. Der representanten for Krisesekreteriatet også får til å formulere en setning som denne: «Rettssystemet tar ikke kvinner skikkelig på alvor». Da er det på tide å stå opp på nytt, å få motsagt usannhetene.Photo 07.02.15, 16.07.22

Det skjer desverre ukentlig at det blir spydd ut missvisende nyhetssaker, kronikker og leserinnlegg av denne sorten. La meg nå få ta for meg påstandene i denne artikkelen.

1. Påstand: «Rettssystemet tar ikke kvinner skikkelig på alvor.»

Sannheten: Forsovidt rett at kvinner ikke blir tatt på alvor, men når man skal snakke om voldtekt inkluderer mann begge kjønn! «Rettssystemet tar ikke utsatte for voldtekt på alvor» litt usikker på om det i artikkelen egentlig menes Politiet, og ikke rettsvesenet, men slik som det er idag, gjelder det begge instanser.

2. Påstand: «Krisesentersekretariatet, som er en organisasjon som arbeider mot vold mot kvinner og deres barn.»

Sannhet: Krisesekreteriatet er paraplyorganisasjonen til en stor del av krisesenterene her i landet. Krisesentrene er pålagt ved lov å også beskytte menn fra vold fra kvinner, og fra seksuelle overgrep utført av kvinner.

3. Påstand: «Én av 100 menn har blitt utsatt for voldtekt».

Sannhet: at en av 100 menn har opplevd voldtekt, er en sannhet med modifikasjon. Denne setningen står alene som en løgn. Det er nylig kommet en ny rapport ca et år etter nkvts undersøkelse, som forøvrig er gjort på telefonintervju. Den nye rapporten er en samling undersøkelser publisert i Tidskrift for Norsk psykologiforening,der man tar for seg seksuelle overgrep i et livsperspektiv, før og etter seksuell lavalder, samt sammenligner tall fra ulike undersøkelser, både nasjonalt og internasjonalt. I undersøkelsene er det store sprik i andelen gutter som oppgir å ha opplevd overgrep, Sprikene man finner er mye på grunn av definisjonen av overgrep i de ulike undersøkelsene. Men man kan si gjennomsnittet ligger på 55,3 % for kvinnene og 22,7 % for mennene (blandt de som har opplevd en eller annen form for seksuell krenkelse).

Sannhet: Voldtekt er et overgrep eller seksuelleovergrep er voldtekt. Gutter som har oplevd voldtekt, blir en gang menn, om Johansen og krisesekreteriatet ikke var klar over det.

Man føler seg helt forjævelig

Det er helt for jævelig å ikke bli trodd. De viktigste personene i livet mitt tror på meg, psykolog og hjelpeaparat tror på meg… Tilogmed politiet har konkludert med(i den siste henleggelsen) at det finnes en sansynlighet for at jeg er blitt voldtatt. Men dette er også de instansene som har snakket mest og dypest med meg. Kontoret for voldsoffererstatning er en av de instansene som ikke tror meg. Tenker mye på dette. Hvorfor har de konkludert annerledes?

Jo, fordi de legger til grunne elementer som ikke skal være avgjørende for utfallet i saken.

Når man blir vurdert av en almenpraktiserende lege til å ha mild tilbakevendend depresjon og angst, blir dette stående igjen som årsak til alle plagene etter og rundt voldtekten, selvom fastlegen ikke viste hele historien. Kfv la altså en ufulstendig utredning til grunn for avgjørelsen sin. Hvorfor skal plager men har hatt hele livet bety noe for hvilken retning livet tar etter å ha opplevd voldtekt?

Det stilles også spørsmål om hvorfor jeg ikke anmeldte voldtekten første gang. Og at saken aldri har kommet til rettsvesenet. Det er det enkelt svar på. Etter å oppleve å bli avfeid fra politiet, så jeg det på som min egen skyld at jeg hadde havnet i denne situasjonen. Selvom en av kriteriene i diagnosering av post traumatisk stress, er både fortrengelse av årsaken til traume og selvbebreidelse etter voldtekten, Ble diagnosen tilbakevendene depresjon og angst. Ikke Post traumatisk stress.
Jeg har altså ikke denne diagnosen så da regner vel kfv med at det ikke går ann å fortrenge en slik hendelse.

Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke tror meg. Det føles helt for jævlig.
Det kommer og går periodevis, og noen ganger går det så langt at jeg tilbake med selvbebreidelsen.

De som sitter bak pultene sine å avgjør andres skjebne vil jeg påstå ikke vet nok om den som er omtalt i papirbunken. Hva med en ordning der de har kontakt med den fornærmede. Der de kan bli kjent med mennesket bak historien? Samtaler og møter må være bedre for begge parter. Hva med å se på hele systemet? Kanskje påtide å revidere rettningslinjer, lovverk og måten man avfeier mennesker i dyp krise?

IMG_2383

Hvorfor gidde å engasjere seg?

983973_10152916167730368_1103294495_n

Hvordan skal man engasjere seg? Hvordan blir man hørt? Hvorfor bry seg? Dette er det mange som tenker. Noen har en forestilling om at det betyr lite, og også ingenting om de gjør noe. «Det er sikkert andre som er flinkere, som gjør en større forskjell en hva jeg kan»

Jeg har en annen oppfatning. Vi har sett eksempler gang på gang dette året. Enkeltpersoners engasjement, har fått tusenvis ut i gatene. Som feks 14 år gamle Villemo, som skapte et opprør mot mobbing, og Faten Mahdi Al-Hussaini, som fikk norge til å demonstrere mot IS.

Det er disse personene, som gir meg et håp om at mitt engasjement kan bidra til noe. Bidra til at vi åpner øynene, får ting på dagsorden og skaper engasjement. Om så mange som 8000-16000 blir voldtatt hvert år, er det en viktig sak.Men om det er flere eller færre, er det fortsatt en viktig sak for meg. Klart de overnevnte sakene, er saker som folk har et nært forhold til og som gjør det lett å engasjere seg i. Men det burde voldtekt være også. Ingen burde oppleve å bli voldtatt. Ingen!

Om det er noen der ute du kjenner som er voldtatt eller kanskje er det selv også vil det være lettere å engasjere seg i den saken også. Det har jeg erfart selv.

Men vi greier ikke hviske overgripere og voldtektsforbrytere i øret, at det de gjør er galt. Vi klarer ikke fysisk å stoppe moren eller faren fra å gjøre et overgrep. Vi klarer ikke stoppe gutten eller jenta fra å bryte noens grenser, ihvertfall ikke i det øyeblikket det skjer. Det må gjøres lenge før.En holdningsendring må til.

Det å endre holdninger til folk er vanskelig. Om ikke helt umulig. Men alikevel må vi gjøre et forsøk. Vi må fortelle barn og unge at å trå over noens grenser, ta for seg eller utføre seksuelle handlinger ved tvang, ikke er noe annet enn voldtekt. Det er ikke bare ulovlig, men det ødelegger også liv. Voldtekt er smertefult for de berørte, men også et samfunnsproblem.

944719_10152916121990368_855420622_n

Et engasjement trenger ikke komme av selvopplevde hendelser, men ofte kan nettopp du som utsatt bidra mer, fordi du har med deg en erfaring mer, enn den som ikke er utsatt.

Jeg synes et engasjement skal komme fra hjertet. Det behøver ikke å være slik at en person skal gjøre alt. Samler man seg for å bekjempe voldtekt, kan hver enkelt person gjøre litt. Litt som betyr mye. Noe som betyr mye for mange.

Det finnes mange som engasjere seg der ute. Jeg har bla. en aksjonsgruppe på facebook der du som ønsker at alle utsatte skal tas på alvor, kan melde deg inn. Der er det åpent for at alle som ønsker kan bidra. Være seg å arrangere fakkeltog, opplysningsarbeid, plakataksjoner, debatter med politikere, bidra til lovendringer, påvirke systemer osv.

Engasjer deg!