Ta tak i problemene

IMG_3013I februar er det 5 år siden jeg hadde en hyggelig tur på byen med tidligere arbeidskollegaer, og endte opp med å bli ranet og voldtatt i min egen leilighet. Mye har skjedd etter den tid. Livet har gått både opp og ned. Som en bergogdalbane.

Studier, samboer og at jeg og samboer har flyttet fra leiligheten det skjedde, er noen stikkord for det positive som skjer med meg. Jeg har fått mulighet til å gjøre ting jeg aldri kunne tenke meg. Fått lov til å gjøre en forskjell for andre mennesker.

Det jeg mener er at livet har blitt bedre, men alikevel har jeg en del plager. Plager som gjør at det begrenser livet mitt. Angst, stress, konsentrasjonsvansker og depresjon. Nylig har jeg blitt utredet for ptsd, noe man nå har funnet ut at jeg har. Tidligere har jeg blitt behandlet for konsekvensene av ptsd uten at man egentlig har behandlet årsaken.

Idag begynte jeg endelig i traume terapi. Jeg har riktignok hatt angst klumpen langt oppi halsen den siste uken, men det vil alikevel bli godt å endelig få starte med riktig behandling for mine plager. Hadde jeg ikke fått behandling nå, ville problemene bare kommet tilbake igjen og igjen. Man blir veldig sliten av å pirke dypt i detaljer som skjedde for 5 år siden, men jeg ønsker av hele mitt hjerte å få disse forferdelige minnene ut av hodet mitt.

Voldtektsforsøket mot gutten

Photo 04.01.15, 22.31.39Skyggen – Kent A Johansson 2015

Min egen historie viser at samfunnet, samt viktige instanser man er avhengige av for å få hjelp, når man opplever en voldtekt, ikke er der for den utsatte mannen. Man blir ikke hørt, man blir misstrodd og etterforskningen bærer preg av bevisforspillelse og direkte dårlig politiarbeid. Jeg kan si med en gang at jeg har mistet all min tiltro til politiet, etter å ha opplevd det jeg har gjort, men alikevel anbefaler jeg alle som opplever den urett å bli utsatt for vold, voldtekt eller overgrep å ta kontakt med politiet.

Denne uken stod det å lese i BA om politiets håndtering av en ung gutt sin oppringning til operasjonssentralen. Gutten opplevde et voldtektsforsøk og var også redd gjerningspersonen ville prøve det samme mot andre barn i nabolaget. Gutten ble møtt med hån og misstro. Politiet vitser til og med om det gutten sier i andre enden. Saken kan du lese her. Det at voldtekt av gutter og menn er humor i noens øyne er ikke noe nytt, kan du lese her.

I etterkant av hendelsen i Bergen, beklages det og spesialenheten skal se på saken. Spesialenheten er til for å etterforske politiet, men for meg fremstår det som en organisasjon som beskytter sine egne. Da jeg anmeldte politiet for å ha hidret etterforskningen av min sak, ville de ikke gjøre noe.

Men hva skal til for at utsatte gutter og menn skal tas på alvor spør jeg. Hvordan kan politiet ta inn over seg at voldtekt og voldtektsforsøk også er noe som rammer gutter og menn? Eller kan de ta det inn over seg? Klarer de å handtere det spør ingeborg senneset i en kommentar i Aftenposten. Jeg har mistet troen, men jeg lever i håpet. Ta gjerne kontakt. Jeg kan fortelle om mine erfaringer.

Samfunnets holdninger må endres. Dette er ikke gjort over natten, men alle må ta ansvar for sine holdninger.

Dette sto å lese om vold mot menn, på sidene til Informasjonsenteret for kjønnsforskning, og kan lett overføres til folks tanker rundt voldtekt og menn. Menns voldtekt blir humor og kvinnens voldtekt blir tragedie. Ifølge forskeren ligger humoren i at kjønnshierarkiet blir snudd opp ned. Kvinnen blir den sterke part og mannen den svake.

Ikke bare undergraver man mannen som offer men også skyver man bort mannen som en ressurs i arbeidet mot vold og voldtekt. Jeg har også sagt det før på denne måten:

«Med fokuset «menn er svin, som ser porno og voldtar kvinnene», stigmatiseres og ekskluderes mennene fra det viktige arbeidet med å bekjempe overgrep og voldtekt som et samfunnsproblem. Det fremmedgjør også de gutter og menn som sitter på grufulle historier og gjør at de aldri vil fortelle dem.»

Ta tak, ta overgrepsutsatte på alvor. Jeg føler jeg må minne om at det er fortsatt et problem at folk i offentligheten og media fokuserer på vold, overgrep og voldtekt som noe som rammer kvinner og kun kvinner. Her er et annet eksempel fra Nrk, der det i virkeligheten er Nrk som har sviktet.

IMG_2101

Vær der for dine kjære

Photo 03.11.14, 00.18.27

Det er ulike årsaker til reaksjonsmønsteret hos alle mennesker. Reaksjonen på noe er ulike fra person til person. Ingen andre bestemmer over den enkeltes følelser enn seg selv. Det er ting vi opplever i livet som former oss.

Mennesker med en vanskelig bakgrunn, som et liv preget av vold eller andre overgrep, kan oppleve konflikter vanskelige. Det være seg pga av at man er sliten av alle tanker, redd for å «gjennopleve» vonde situasjoner, eller rett og slett fordi konfliktene ikke lenger er viktig å fokusere på i livet.

I perioder av livet kan det rett og slett være for mye som kverner rundt i hode, og man kan virke fraværende og ufokusert. Men det vil ikke nødvendigvis si at man ikke vil snakke om det man har vært igjennom. Det kan bare være både vanskelig og noen ganger helt umulig å komme inn på menneskene. Da gjelder det å ikke presse noen til noe de ikke vil.Photo 03.11.14, 00.19.38

Mennesker som kommer seg ut av mørket, kan også tenke at det er en ny start på livet. Det å endelig komme ut av depresjonen eller endelig ha sluttet med marerittene, kan føre til at man ønsker en ny start. feks å flytter vekk fra stedet som minner en på hva som skjedde, starter nye prosjekter, starter og lever et helt nytt liv. Kanskje blir avstanden til familie og venner ikke bare psykisk, men også fysisk.

At man takler det vonde med å «rømme» fra problemene, er opp til hver enkelt om er løsningen. Det betyr ikke at man har glemt. Det er forskjell på å «putte» det vonde i «erfaringsboksen» og det å glemme. Det kan likevel være viktig at du som pårørende eller familie viser omsorg, er der for, og støtter.

Ingenting er feil, det kan være vanskelig å ta opp visse temaer, både for den utsatte, vennen, eller familiemedlemmet, men jeg personlig synes det er dumt å skape avstand fordi man synes ting er vanskelig. Dette kan skape et forhold fylt med enda større konflikter, og enda større avstand. Det er bedre å få snakket ut om hvorfor ting er som de er.

Det viktigste for mennesker uansett om man har en slik bakgrunn eller ikke, er å bli ivaretatt av venner og familie. Ta vare på de du har. Snakk sammen. Gjør opp, så ting slipper å stå uavklart. Du vet ikke hvor lenge du har dem eller hvor lenge de har deg.