Selvmord

Medicin_775529a

Idag er det 1 år siden jeg mistet en venn i selvmord. Slike dager blir naturlig nok brukt til refleksjoner om livet og døden. Og ikke minst rundt det å velge selv om man vil leve eller dø.

Det blir sagt mye stygt om de som velger å gjøre slutt på livet. Feks at de bare har tenkt på seg selv. Men ingen vet vel helt sikkert hvorfor man tar denne avgjørelsen. Psykiske plager, økonomi, rus og somatiskelidelser kan være noen årsaker. Mange sier det er en feig ting å gjøre, men er det egentlig det? Har ikke alle rett til å bestemme over eget liv? Selvsagt er det jo ikke lov å ta sitt eget liv, men dette er tanker jeg har om temaet, jeg hadde ikke tenkt å moralisere i dette innlegget.

Jeg tenker jo det er en gjennomtenkt handling og den som gjør det har et mot, de færreste mennesker har. Men samtidig opplever jeg det som at det kan være en meget egoistisk handling. Det at noen utsetter familie og venner for sorgen etter tapet, og kanskje gjør det slik at familien er de som finner dem. Alle spørsmålene.

Livet går opp og ned, noen ganger er man så langt nede i gjørma, at det kan være vanskelig å se noen annen utvei, kan man skjønne. Men alikevel kan livet snus til det bedre i en annen fase. Erfaringene man har fra bunnen, kan brukes når man er tilbake på topp feks. Det er ihvertfall slik jeg tenker. Jeg føler jeg på et tidspunkt var langt nede, og dette førte til at jeg selv har tenkt tanker rundt det å gjøre slutt på livet, for å slippe unna problemene. Men forstod at det ikke kom til å løse noe, for noen.

Det er utrolig trist og vanskelig å miste noen brått og uventet. Man ønsker svar på mange spørsmål. Man lurer på hva man selv kunne hjulpet med. front

Hva er dine erfaringer rundt livet og døden, selvmord og det å velge hva man ønsker rundt sitt eget liv?

Sliter du med selvmordstanker? Da kan du ringe hjelpetelefonen til Mentalhelse

Jeg har skrevet et utkast til en bok om min historie. Der skriver jeg en del om vendepunktet i mitt liv. Lurer på om noen har erfaringer med bokutgivelser, fremgangsmåter og støtte fra forlag etc.

Vær der for dine kjære

Photo 03.11.14, 00.18.27

Det er ulike årsaker til reaksjonsmønsteret hos alle mennesker. Reaksjonen på noe er ulike fra person til person. Ingen andre bestemmer over den enkeltes følelser enn seg selv. Det er ting vi opplever i livet som former oss.

Mennesker med en vanskelig bakgrunn, som et liv preget av vold eller andre overgrep, kan oppleve konflikter vanskelige. Det være seg pga av at man er sliten av alle tanker, redd for å «gjennopleve» vonde situasjoner, eller rett og slett fordi konfliktene ikke lenger er viktig å fokusere på i livet.

I perioder av livet kan det rett og slett være for mye som kverner rundt i hode, og man kan virke fraværende og ufokusert. Men det vil ikke nødvendigvis si at man ikke vil snakke om det man har vært igjennom. Det kan bare være både vanskelig og noen ganger helt umulig å komme inn på menneskene. Da gjelder det å ikke presse noen til noe de ikke vil.Photo 03.11.14, 00.19.38

Mennesker som kommer seg ut av mørket, kan også tenke at det er en ny start på livet. Det å endelig komme ut av depresjonen eller endelig ha sluttet med marerittene, kan føre til at man ønsker en ny start. feks å flytter vekk fra stedet som minner en på hva som skjedde, starter nye prosjekter, starter og lever et helt nytt liv. Kanskje blir avstanden til familie og venner ikke bare psykisk, men også fysisk.

At man takler det vonde med å «rømme» fra problemene, er opp til hver enkelt om er løsningen. Det betyr ikke at man har glemt. Det er forskjell på å «putte» det vonde i «erfaringsboksen» og det å glemme. Det kan likevel være viktig at du som pårørende eller familie viser omsorg, er der for, og støtter.

Ingenting er feil, det kan være vanskelig å ta opp visse temaer, både for den utsatte, vennen, eller familiemedlemmet, men jeg personlig synes det er dumt å skape avstand fordi man synes ting er vanskelig. Dette kan skape et forhold fylt med enda større konflikter, og enda større avstand. Det er bedre å få snakket ut om hvorfor ting er som de er.

Det viktigste for mennesker uansett om man har en slik bakgrunn eller ikke, er å bli ivaretatt av venner og familie. Ta vare på de du har. Snakk sammen. Gjør opp, så ting slipper å stå uavklart. Du vet ikke hvor lenge du har dem eller hvor lenge de har deg.

Det er missforstått

Photo 27.06.13 06 15 43

At jeg mener noen har det værre enn andre når det kommer til å oppleve overgrep. Selvsagt er det individuelt hvilken senvirkninger og plager man får i etterkant. Noen mennesker har mindre utfordringer i etterkant, mens andre må leve med gjennopplevelse av hendelsen, mareritt, traumer, flashbacks, angst, depresjon, skyldfølelelse, selvmordstanker og andre lidelser som gjør hverdagen vanskelig.

Det jeg derimot har påpekt er tilleggsbelastningene menn ofte har. Belastninger knyttet til latteligjøring og kommentarer som «mann deg opp» og «du likte det sikkert», samt samfunnets oppfattning at det kun er kvinner som opplever overgrep og voldtekt. En slags unsynliggjøring av gutter og menn som utsatte for overgrep, som svekker deres troverdighet.

Det er missforstått at jeg kun tenker på voldtekt som overgrep. I mine øyne er en overgreps utsatt en som må leve i dårlige familieforhold, leve rundt rus, vold, seksualisert vold, incest og omsorgssvikt på generell basis.

Det er også missforstått at jeg som voldtektsutsatt mann ønsket å «kuppe» arrangementet Løvetannmarsjen 2013. Deltagelsen min i marsjen var av et genuint engasjement i sak. Sak som gjelder barn og unge som opplever overgrep, overgrep i betydningen, vold, rus, seksualisert vold, incest, omsorgsvikt, usynliggjøring og dårlig rettssikkerhet.

10398048_10152133746507117_6793179629249990586_n

Jeg ønsker at ingen barn skal oppleve det jeg har opplevd i møte med politi og andre instanser på veien. Jeg er for å få styrket rettsvesenet generelt, og rettsvernet for barn, spesielt. Jeg har stor respekt for Initativtaker Ninia og de andre bak Løvetannmarsjen, og selvsagt alle de som deler sine utrolig sterke historier, som enten pårørende eller som Løvetannbarn selv.

Jeg er ikke et Løvetannbarn, men har en historie med svikt i systemer på lik linje med hva mange barn opplever. Jeg kan relatere meg til problemstillingene. Jeg mener det er viktig med et økt fokus på rettsikkerheten til den oppvoksende generasjon, samt et fokus på å endre holdninger i samfunnet til alle overgrepsutsatte. Det er viktig at de blir sett og fanget opp av et system som tror på dem og respekterer dem på alle omeråder. Der de som utsatte blir tatt på alvor og overgriper straffes hardt. Jeg med mange andre, ønsker handlinger og ikke bare en masse ord og lovnader.

Jeg har også startet aksjonsgruppen «Ta overgrepsutsatte på alvor» på Facebook. Med den ønsker jeg økt fokus på ulike saker der mennesker har blitt utsatt og gjerningsperson blir bedre ivaretatt en den utsatte. Jeg ønsker også å få avklart en gang for alle at jeg ikke er noen kvinnehater. Jeg ønsker en kjønnsnøytral tilnærming. Det er ekstremt lavmål å komme med slike beskyldninger fordi jeg ønsker å sette fokus på at overgrep utføres av begge kjønn og utføres på begge kjønn. Jeg ønsker at fokuset skal være på sak og skal vi jobbe med sak, må alle respekteres og inkluderes i sak. Å jobbe med voldtekt og overgrepsproblematikken er ingen kvinnesak eller kvinneaktivisme, ene og alene.

Med fokuset «menn er svin, som ser porno og voldtar kvinnene», stigmatiseres og eksluderes mennene fra det viktige arbeidet med å bekjempe overgrep og voldtekt som et samfunnsproblem. Det fremmedgjør også de gutter og menn som sitter på grufulle historier og gjør at de aldri vil fortelle de.

solNå tar jeg sommerferie i noen uker, etter at jeg har bestått 1. året på sykepleiestudiene. Ønsker alle mine lesere, nettrollene og andre troll en riktig god sommer.