Vi bør ikke gradere straff etter alvorlighetsgrad av voldtekt

resize.ashx

I mine øyne er alle voldtekter like alvorlige. Senvirkningene hos den utsatte er som oftest det samme. Skyld, skam, angst, traumer, flashbacks, depresjon mm. Hvordan skal man gradere lidelsene til folk? Jeg mener vi bør gradere straffen etter overgriperens evne til rehablitering og hvor alvorlig syk personen er. For så å la overgriperen komme ut i samfunnet på nytt, etter sonet fengselstraff eller behandling for psykiske lidelser.

Det er nok ganske sammensatt hvorfor en person blir overgriper. Mange unge mennesker vet ikke engang at de trår over grensene til andre. Det kan gjøre de til overgripere uten at de egentlig ønsket det.

Andre kan være overgipere fordi de selv har egne traumer, psykiske lidelser osv. Noen kan føle de blir påtvunget sex i relasjoner og dermed blir partneren en overgriper og slike saker kan tilogmed begge parter være den som påtvinger sex, begge parter føler seg utsatt på et vis.

Problemet er at noen ganger er ikke verden så svart/hvit.
Det med unge mennesker og grenser er ene å alene fordi de ikke har kunnskapen. Det burde satses på undervisning om voldtekt og overgrep i skolen.

Selvsagt er det mennesker som utøver makt og maktmissbruk. Det betviler jeg ikke.
Men jeg mener at straff i Norge, ikke ene å alene bør handle om å sperre noen inne i fengsel og utenfor samfunnet til evig tid. Det bør vel så mye handle om å holde de unna samfunnet, til samfunnet er trygge på at de ikke utfører overgrep på ny. Altså like så mye beskytte samfunnet mot handlingen. Da mener jeg at psykiskhelsevern er den rette veien og «straffen» for noen. Dette bør selvsagt vurderes i det enkelte tilfellet og av sakyndige.

De bør få hjelp med de underliggende faktorene for hvorfor de begår overgrep. Alle er forskjellige og alle har ulike grunner for handlingene sine. Vi må aldri glemme å gi alle en rettferdig rettsak ellers undergraver vi alles rettssikkerhet. Det er jo nettopp rettssikerheten som er viktig for den utsatte også. Det å bli trodd, det å komme frem med saken sin etc. Det blir vanskelig å kjempe for det om jeg skulle ment at overgriper ikke har rettssikkerhet også. Jeg ønsker ikke at han som voldtok meg skal råtne i et høl, men at han skulle blitt stilt for retten, for så å få mulighet til å komme ut i samfunnet på nytt etter endt soning og rehabilitering, på lik linje med deg og meg.

underthebridge

Bilde med tilatelse fra Johanna Engen

Flashback

morksky

I det siste har jeg opplevd å få flashback. Små glimt av hva som hendte den natten jeg ble voldtatt. Jeg opplever de i våken og bevist tilstand, og oppleves som ubehagelige og gjør meg redd. De kommer oftest når jeg er på vei fra veien og inn til blokka der jeg bor. Der taxien stoppet den natten. Der ser jeg klart og tydelig for meg at jeg og gjerningsmannen kommer ut av taxien. Det er så realistisk at jeg får lyst til å kaste opp hver gang.

Jeg tenker også mye på hva som har skjedd i leiligheten. Spesielt når jeg ser i taket på soverommet. Grunnen til disse flashbackene er nok at jeg har lest mye om lignende hendelser i det siste og delt min egen historie flere ganger. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal kvitte meg med disse flashbackene, og  tror heller ikke jeg blir kvitt de med det første. Tror jeg blir nødt til å overvinne redselen på en eller annen lur måte, fordi hendelsen vil jo alltid være med meg i minnet uansett.

Her kan du lese mer om hva et flashback er.

Noen som har noen tips, til hvordan jeg kan forebygge flashbackene?

Ufrivillighet til frivillighet

Brygger_5802

Det er mye som skjer om dagen og dermed hatt liten tid til å skrive. Har engasjert meg litt i lokal politikken, men viktigst av alt har jeg startet litt på egenhånd med jobben med å styrke overgrepsutsattes rettigheter. Har skrevet et brev til Justisministeren, men ikke fått noe svar på henvendelsen. Jeg er også iferd med å prøve å skape meg et nettverk av folk som vil jobbe med det samme. Nå først og fremst nå har jeg snakket mest med politikere. Noen har meldt sin interesse for dette arbeidet, men kunne ønske meg at fler tok kontakt.

Det kan også være aktuelt å være med å få på beina en Landsforening for utsatte. Trondheim er et aktuelt område for en forening, eventuelt et resurssenter. Det er viktigheten av å gi alle like rettigheter og det å gi folk muligheten til å søke hjelp, som driver meg. Jeg ønsker minst av alt at mennesker skal lide lenge, for noe en annen person har påført dem.
Det er ikke jeg som skal drifte noe slikt, på grunn av psyken og situasjonen min. Men hjelper gjerne til med det jeg kan. Dette blir kun på frivillighet.
I Trondheim finnes det allerede et tilbud, men dette er i ferd med å legges ned fordi man mangler folk til styr og stell. Jeg har også fått tilbakemelding fra en annen organisasjon, som ønsker å starte arbeid med utsatte i andre byer.

Dette høres veldig spennende ut å kunne hjelpe til med, siden jeg har så mange ideer. Ta kontakt dersom du også ønsker å jobbe med utsattes rettigheter.