#jegerher @ReddBarna

Jeg er her kampanjen til Redd barna har nå gått i et år. Jeg er lei meg for at jeg ikke har fått skrvet mer om denne kampanjen i året som har gått. Jeg har skrevet litt om den her på bloggen og i sosialemedier. Jeg har også delt noen av de fantastiske kampanjefilmene tidligere.

Igår var det offisiell avsluttning av kampanjen på Doga i Oslo, med live stream (her er opptaket) for de av oss som ikke kunne være der. Jarle Holseter fra utsattmann og Annett B. Eck var blandt mange viktige personer som hadde innlegg. Disse to er også noen av de som har vært med på lanseringen av kampanjen. Annett er medt kjent for å ha jobbet for avskaffelse av foreldelsesfristen.

Kampanjen har bla. fokusert på hva barna ønsker seg fra oss voksne. Barn og unge har selv bidratt med kravene. I noen av byene ble disse hengt opp i et nett av barnehage og skole barn som var med. Kravene ble skrevet på hjerter og hengt opp sammen bamser og annen pynt. Et av kravene er dette;

12208275_10153205209321630_8208826665417172984_n
I kampanjebyene har det også blitt arrangert allmøter, konserter og seminarer med foredrag fra utsatte til fagpersonell som jobber med barn. Det er det som gjør denne kampanjen til den viktigste kampanjen noen sinne. Dette fokuset er selvsagt noe udanningsdepartementet og politikerene burde ha tatt tak i for lenge siden. Fagpersoner som politi, sykepleiere, lærere, barnhageansatte og idrettslagsledere må ha mer kunnskap om vold og overgrep mot barn. Ved å ha kunnskapen er man mer rustet for å ta praten og for å kunne oppdage de barna som lider.

Kampanjen er også viktig fordi det har fått voksne til å snakke. Voksne som vanligvis ikke snakker om temaet. Overgrep skal snakkes i hjel ikke ties i hjel, slik som i gamledager. Jo mer naturlig det er for voksne å snakke med barna om dette temaet jo lettere blir det for barn å utrykke seg om det.

På nettsiden har det blitt publisert en rekke sterke filmer, der kjente voksne og barn har hatt stemmen til overgrepsutsatte. Frank Tjosås, Nicolai Kleve Broch og Silyaer er blandt noen av de som bidrar i filmene. Her er et utvalg av filmene og resten av filmene kan du se nederst i innlegget.


Jeg vil gjerne takke dere i Redd Barna, Ane Aamodt og dere som har bidratt i kampanjen, for en fantastisk kampanje og vel gjennomført. Aamodt lovdte meg i en epost i Januar i fjor, før lanseringen, at fokuset skulle være på alle utsatte. Noe de har vist oss til gangs.

«Jeg er her» betyr at vi voksne er her for å beskytte barna for det mest grusomme et menneske kan oppleve, men det betyr også at når det grusomme ikke har blitt ungått er vi voksne her for de barna som vil åpne seg og snakke om det som skjedd dem. «Jeg er her» betyr for meg personlig, at vi må fortsette med det nå når kampanjen er over også. #jegerher og jeg ønsker at ingen opplever det #jegharopplevd og fremfor alt ingen barn. Ingen barn skal avvises av offentlige fagfolk og tjenestefolk. De skal aldri oppleve å ikke bli trodd. #Tenkom verden hadde sett alle.

Faktafeilen ingen reagerer på

Galleri

Dette galleriet inneholder 3 bilder.

Stadig dukker et tall opp i kronikker, faktabokser i saker og informasjonsmateriell som omhandler voldtekt. Tallet er 8000 – 16000. Men hvor kommer det fra? Og hva innbefatter tallet? I 2008 ønsket Stoltenbergregjeringen et økt fokus på voldtekt, bekjempelse av … Les videre

Om det å føle

20130827-221821.jpg

For ikke lenge siden fikk jeg spørsmål fra en person, om menn og kvinner har de samme opplevelsene rundt og i etterkant av voldtekt. Da snakker vi selvsagt om senskadene.

Nå er ikke jeg noen fagperson, men har både erfaringer selv og har møtt flere menn i forbinnelse med bearbeidingen av opplevelsene rundt min egen voldtekt, men også av menn som kontakter meg via bloggen. Ofte mennesker som har holdt på en hemmelighet i flere titalls år. Disse sliter gjerne med senskader som skam, skyldfølelse, angst, depresjon, søvnvansker, konsentrasjonsvansker, mareritt og flashbacks etter voldtekten (som var en traumatisk opplevelse for dem).

Jeg er dypt uenig i utsagn som det at menn og kvinners opplevelser i ettertid av en voldtekt er veldig ulike. Man kan ikke generalisere på dette.

Man kan gjerne si at samfunnet har en oppfattelse av hvordan menn, kontra kvinner skal takle livet etter voldtekt. Mannen blir ofte konfrontert med at følelsene skal man holde inne helt fra barndommen. Store gutter gråter ikke osv. Skal ikke menn få lov til å føle? Skal vi manne oss opp, å leve videre som ingenting har skjedd? Ofte blir dette løsningen for mange menn.

Jeg tenker at følelsene etter en voldtekt er ganske like hos både kvinner og menn som blir utsatt for voldtekt. Men det er ikke alle som tror dette. Og det er desverre årsaken til at mange ikke kommer ut med sine grusomme historier og prøver å takle de alene. Hvis vi ser historisk på det er ikke det alltid det beste. Det å undertrykke følelser og det å «glemme» skaper ofte problemer senere i livet, som både setter seg i kroppen som fysiske og psykiske plager. Men realiteten er en annen. Normen i samfunnet har ikke endret evulosjonen.

392172_Leskur_Boards_gutt_118,5x175cm2.jpg (730x1078)

Redsel(Angst), Skyldfølelse og bebreidelse, skam og depresjon er representert hos alle jeg har møtt, og også hos meg selv. Måten vi takler disse mekanismene er individuelt for hver enkelt person, ikke kjønnsbasert. Det jeg mener er det som oftest spiller en rolle, er hvor traumatisk opplevelsen har vært. Jeg selv har opplevd en sovevoldtekt, der jeg ikke husker mye av selve hendelsen, mens andre opplever stor vold, overfall, gruppevoldtekt eller vold og overgrep over lang tid. Jeg tenker at menn har et ekstra tabu å takle, der man er redd for hva samfunnet tenker om å bli utsatt som mann, men skam er også likevel noe begge kjønn sliter med.

Mandag skal jeg være med i programmet Ekko på Nrk P2 som omhandler noe av dette. Temaet dreier seg rundt det å ha hjelpetilbud spesialtilpasset menn som har blitt utsatt for voldtekt. Følg med på sendingen her.