Hei, Inga Marte!

Photo 09.03.15, 08.22.50”Hei, Inga Marte! Utsatte gutter som blir misstrodd av voksne,for eksempel fordi godt voksne kvinnelige politikere ikke inkluderer de, blir ofte tause. Selv når det foreligger bevis.”

I Tønsberg Blad 8. Mars, hadde Inga Marte Thorkilsen skrevet en kommentar, selvsagt er temaet kvinnedagen, men på en eller snodig måte ramler hun uti de mest uverdige og bissare fremstillingene av en kamp som bør behandles med en større respekt enn dette. Først og fremst. Overgrep er så mangt. Det kan bety Krigshandlinger, omsorgssvikt, missbruk, voldtekt og vold. Noe som rammer begge kjønn og utføres av begge kjønn.

Jeg mener kvinnedagen bør om ikke de andre dagene i året er det, være dagen hvor feministen tar til ordet for likestilling og likt fokus for alle utsatte for vold og overgrep.Først vil jeg si gratulerer med vel utført arrangement i går på kvinnedagen. Det rapporteres om rundt 6000 oppmøtte kvinner og menn på arrangementet i Oslo. Mange viktige saker på parolene. Kvinnekampen er viktig, spesielt det som omhandler likestillig i arbeidslivet. Men jeg vil alikevel si noen ting om kvinnedagen og fokuset når det kommer til vold og overgrep. Dette er INGEN kvinnekamp alene, men et samfunnsproblem som må bekjempes uten å gjøre det til en kjønnskamp. Kvinner voldtar, slår og dreper på lik linje som menn, men i mindre grad(Så vidt vi vet). Gutter blir voldtatt, slått og drept på lik linje med jenter, bare i mindre grad (så vidt vi vet). Har du foresten lest denne rapporten Inga Marte? Den handler om forekomsten av seksuelltrakasering. Her er «Høydepunkene» fra innlegget hennes.

Photo 09.03.15, 08.21.49Photo 09.03.15, 08.21.54  Photo 09.03.15, 08.22.19

Inga Marte Thorkilsen har i mine øyne alltid vært en politiker det står respekt av, men med et slikt innlegg mistet jeg all min tiltro til henne. Når hun først sier at Jenter er alltid offrene og så at vi må ta en alvorsprat med guttene(fordi de alltid er overgriper?) Kan man skjeldent regne med at gutter og menn ønsker å kjempe kampen mot overgrep sammen med deg. Det er slike holdninger skaper det store gapet mellom de som ønsker å jobbe med denne saken. Norge bør ta debatten om hva som skal gjøres for at unge skal vokse opp med respekt for hverandre(hverandres grenser) Og ansvaret må selvsagt tas av de voksne (politkere som fastlegger undervisnigen i skolen og bevilger penger til skolen).

Mennesker bør ikke og skal ikke rangeres etter kjønn. Ved at man kjønnsnøytraliserer hvordan man snakker om voldtekt og overgrep, og de som idag glemmes blir synlige, blir det kanskje lettere for de å sammen med kvinnene bekjempe vold og overgrep. Vi ser allerede idag at gutter og menn ikke blir tatt på alvor av feks politiet. Jeg er et levende bevis. Menn og kvinner med kvinnelig overgriper, får fortsatt marginalt med oppmerksomhet og hjelpetilbudene til menn som er utsatt som både barn og voksen er minnimale. Er det ikke idag allerede er nok skam forbundet med å komme ut med historien og å søke hjelp, og det man kaller et dobbelt tabu for de utsatte menn med kvinnelig overgriper? Det er derfor svært viktig at fremtredene personer som Inga Marte Thorkilsen, å snakke om dem også (Taushet tar liv). Fortell at de finnes, for å bryte ned problemet med at samfunnet glemmer dem. De må ikke bli glemt. Slik de blir glemt av store organsisajoner som Care (Ikke alle menn er menn) og i kampanjene Kjernekar, stopp vold mot kvinner, Tauset tar liv og i historiene som blir fortalt (I videoen) i den nye Redd Barna Kampanjen.

Vold, voldtekt og overgrep mot barn er samfunnsproblemer, og for å få en fellesskap i kampen må man kjønnsnøytralisere overgrep. Ved å la utsatte være like viktige uavhengig av kjønn skaper mann en felles plattform å unngår å glemme noen, og diskriminere noen utsatte for å fremme andre. Inga Marte, har vi ikke allerede opplevd nok kanskje?

8. Mars fant jeg også talen til en annen fremtredende feminist i Norge. Jeg velger å ikke nevne navn, da denne personen ikke klarer å skille mellom det hun kaller personangrep, og det jeg ønsker å sette lys på i vranglæren hun kommer med i forhold til sak. Jeg forholder meg til denne personen som politiker og feminist. Når talen inneholder så mange løgner, må man gå etter litt i sømmene.

Når arbeid mot vold, voldtekt og drap blir kvinnekamp undergraver man utsatte gutter og menn og deres vilje til å jobbe med sak. Kjønnsnøytraliser kampen og begynn å tenk over hvordan dere legger frem problemstillingen om det største samfunnsproblemet vi har. Deres inkonsekvente kamp, får gutter og menn til å tie.

Photo 08.03.15, 21.09.13”Hvis man regner at de voldsutsatte i gjennomsnitt har 1,8 barn, er det mellom 135 000 til 270 000 mennesker som hvert år blir direkte berørt” Dette er et utsagn som alene står uten noen form for forklaring på hvilken disse er, eller hva konsekvensene er for disse barna. Så vidt jeg vet, kommer barn i begge kjønn.
I Norge fødes det 108 gutter pr 100 jente som blir født(SSB). Det forteller oss at blandt de barna hun nevner, er det oftest flere gutter. Man vet at de psykososiale problemene under en slik oppvekst vil kunne få fatale konsekvenser senere i livet. At barn fortrenger traumatiske hendelser som overgrep er bevist, og forskere mener at tiden fra hendelsen, til man snakker om det, tar i gjennomsnitt 17 år. Vi vet lite, men vi kan tenke oss at å vokse opp i et hjem der mor slår far, kan være traumatisk. Ikke nødvendigvis det samme som ved dirkekte overgrep, men vi kan likevel regne med at mange av disse barna får senvirkninger som innebærer psykiske lidelser i fremtiden. Finnes det nok hjelpe tilbud til disse guttene?

Jeg ønsker ikke undergrave livstruende vold og drap av kvinner. Men det er rart at det ikke fokuseres et sekund på generell vold i samfunnet. Er det fordi det ikke står til den agendaen feministene har? Vold mot kvinner er en fæl sak og trenger et stort fokus. Men det er faen døtte meg vold mot menn også.

Photo 08.03.15, 20.53.04(I år har det ikke kommet noe ny undersøkelse, men NKVTS undersøkelsen kom tidlig 2014.)

Nok en gang forsvarer feministen sitt fokus på kvinnen som utsatt for mannens vold voldtekt og drap, med at det ikke er like mange menn som utsettes. Å kommunisere at 25 liv ikke er like mye verdt, men heller blir brukt som et tall for å forsvare forekomsten av kvinner som blir drept, er helt hårreisende. Dessuten viser tall fra statistisk sentralbyrå i 2012 at kjønnsbalansen egentlig vipper den andre veien, når det kommer til utsatte for vold (generelt).

Photo 08.03.15, 21.32.52

Altså på et generelt basis utsettes kvinner halvparten så ofte for vold enn menn.

Photo 08.03.15, 21.09.11

 

Skal man altså gå utfra de som er sykemeldt, når man fastsetter antall menn som er utsatt for vold fra kvinner eller andre menn i parforhold? Det viser seg at i 2013 var antalle menn som turde ta skrittet å gjøre noe med livet som voldsutsatt av en partner økte. Her står det litt om hva Bufdir skrev om situasjonen i 2011, året etter at det ble lovpålagt å hjelpe menn.

Photo 08.03.15, 22.27.38 (1)

 

Den ensomme kvinnekampen – en voldtatt manns 8. Mars tale

Det nærmer seg nå kvinnedagen. 8. Mars skal kvinner ut i gatene å demonstrere. Det er viktig for meg å få frem en del synspunkter angående kvinnekampen. Til og med noen tips å ta med når dere sitter å skriver 8. Mars talene deres.

De jeg prøver å nå ut til, er de som er ekstreme. De som avfeier utsatte menns behov for å bli annerkjent. De som ikke ser sin kamp for rettigheter og lønn som et behov fremfor å fremme kvinnen som offer for mannens vold, voldtekt og drap. Til og med drap.

Selvsagt er ikke alle kvinneaktivister ekstremister. Men holdningene er gjennomgående. Mannen er ond, kvinnen er offer. I media står representanter for ulike organisasjoner frem å nevner bare kvinnen i statistikkene. Til og med vanlige feminister.

Jeg har fått klar beskjed fra en kvinneaktivist å ikke blande meg. Jeg skulle ikke bestemme hva feminister skal bry seg om. Men alikevel vil jeg gjøre det. Ikke fordi jeg synes dere gjør en dårlig jobb, men fordi alt kan forbedres. Til og med kvinnekamp.

Photo 03.03.15, 14.45.51

Samtidig som dere kjempet for deres rett til å bestemme over egen kropp, og mot reservasjonsretten. Ble barn, og til og med en baby voldtatt. En jente og en gutt. voldtatt av far. Filmet og dustribuert. Til og med av mor.

Samtidig som dere demonstrerte forann kinoen. Mot en fiktiv person. En som har et komplisert forhold til følelser. En som gjorde ting dere ikke liker. Oppfordret til sex lek. Gikk 20 000 menn, rundt med den samme bakgrunnhistorien. Fordi de er voldtatt. Til og med i Norge.

Photo 03.03.15, 14.42.54Samtidig som dere kjempet for at kvinnene ikke skal ha et fokus på overgrepssak, som går på bekostning av å kjempe kvinners saker. Sitter en mann. Ensom med sine tanker. Til og med en med familie.

Samtidig som dere roper høyt i media at kvinner ikke blir tatt på alvor av politi og rettsvesen. Ringer en gutt til politiet, forteller han er forsøkt voldtatt. Blir ikke trodd. Til og med av politiet.

Samtidig som dere lager planer, rapporter og kampanjer, om kvinner som opplever vold fra mannen. Opplever omlag 17% norske menn vold og trakasering. Til og med menn.

Samtidig som dere står der oppe. På talerstolen. Forteller alle om vold og voldtekt som er noe som kun rammer kvinner. Tenk på han. Han som fikk ødelagt livet. Han som ikke fikk en offentlig beklagelse. Han som lever med grufulle historier. Han som ikke tørr og snakke. Til og med han som opplevde det for 50-60 år siden.

Samtidig som jeg skriver dette. Tar en mann livet sitt. Fordi han tenkte ingen ville tro på han. Ingen kunne hjelpe. Bare fordi samfunnet fokuserte på kvinnenes sterke historier. Historiene som blir fortalt hver eneste dag. Til og med på 8. Mars.

Photo 03.03.15, 14.43.35

 

Utsatte for overgrep er mennesker

Først og fremst vil jeg jo si, at overgrep er et vidt begrep og brukes bla. om fysisk og psykisk vold, seksualisertvold, og seksuelt missbruk. Det kan altså være alt fra maktmissbruk utført av familie, sjefer, myndigheter eller mennesker i maktposisjoner. I dette innlegget tar jeg for meg Overgrep i sammenhengen seksuelle overgrep og voldtekt.

«Media sier lite om voldtekt av menn» Skriver 16 år gamle Elinor Strandheim I Aftenposten. Hun fortsetter «Det vil ikke si at de ikke finnes». Hvordan kan en 16 år gammel jente, være mer opplyst om samfunnet rundt seg enn en voksen «Kvinnesakskvinne»? Jeg tenker at enkelte feminister har litt skylapper for andre ting enn nettopp det de jobber med, kvinnepolitikk og feminisme. Jeg har prøvd å ta et oppgjør med noen av de, og sagt at jeg skulle ønske man kunne se på kampen for utsattes rettigheter med et mer kjønnsnøytralt perspektiv, og at man kunne samarbeidet om saker som omhandler temaer for å styrke utsattes rettigheter. Andelen kvinner som opplever seksuelleovergrep og voldtekt i voksen alder er størst, og dermed er det ikke noe fokus på menn som har opplevd overgrep som barn eller opplever overgrep i voksen alder.
Her er noen av de tilbakemeldingene jeg har fått fra kvinner i kvinnegrupper:
-”I hovedsak ER det en kvinnesak, men som dessverre også rammer menn.”
-”Jeg vil bare ikke at det skal gå på bekostning av at kvinner ikke får lov til å kjempe mot voldtekt som de vil lenger”
-«Overgrep er kvinnepolitikk, fordi det er flest kvinner og barn som utsettes for overgrep»

Hvem er så disse barna når de blir voksne? Jo, disse barna er både kvinner og menn som har blitt utsatt for overgrep som barn. Mennesker av begge kjønn, som kanskje sliter med senskader som psykiske lidelser, skyldfølelse og traumer. Folk som kunne trenge å anmelde en sak, de aldri har snakket med noen om.

Det er disse menneskene vi sammen bla. burde jobbe for å bedre rettssikkerheten til. Ifølge flere ulike norske studier, kan vi se at fordelt på kjønn er det fler jenter enn gutter som opplever overgrep. Det som imidlertid ikke er tatt med som er en vanskelig faktor, er de mørketall som ofte knytter seg til gutters forhold til det å snakke om overgrep.
Her har jeg samlet et utvalg av studiene i Norsk sammenheng(Samlingen er hentet fra Redd Barnas rapport om ”Seksuelle overgrep, Omfang og rettsapparatets behandling”).

overgrepsstatistikk bilde
Kommentaren til statistikken fra Rapporten til Røde kors lyder slik
-”Hva vet vi om omfanget av seksuelle overgrep mot barn?
Ovenfor har jeg gjengitt en rekke undersøkelser som samlet gir et svært uklart blide av omfanget av seksuelle overgrep mot barn. Forskjellene i resultatene av undersøkelsene er knyttet til tre forhold: For det første er det forskjeller mellom utvalgene. Et tilfeldig nasjonalt utvalg, kan gi et annet resultat enn en studie av en bestemt gruppe, som for eksempel studenter. For det andre skyldes noen av forskjellene ulikheter i definisjoner av seksuelle overgrep. En definisjon som fanger opp mange seksuelle handlinger fører selvfølgelig til et høyere omfang enn en definisjon som for eksempel bare tar med overgrep som medfører genital berøring. For det tredje kan noen av forskjellene skyldes mer tekniske forhold, slik som svarprosenten. Dersom en undersøkelse har et stort bortfall kan dette påvirke resultatet. Det er med andre ord flere kjente forhold som er med på å påvirke resultatene i undersøkelsene. Man kan spørre seg om man vet noe om omfanget i det hele tatt, eller om man må nøye seg med å konstatere at resultatene av undersøkelsene er så sprikende at vi ikke kan si noe. Slik jeg ser det vet vi en god del om omfanget av seksuelle overgrep i Norge. Den første nasjonale representative undersøkelsen (Sætre, Holter og Jebsen 1986) viste et omfang på 16 %, mens Tambs (1994) viser et omfang av seksuelle overgrep på 23 %, dersom alle tas med. Begge undersøkelsene finner større omfang av overgrep blant jenter enn blant gutter. Begge undersøkelsene lider under en forholdsvis lav svarprosent. I Sætre, Holter og Jebsen var svarprosenten 48 %, mens den bare var 37 % i Tambs undersøkelse. Om det er 16 % eller 23 % som utsettes er i denne sammenheng ikke av avgjørende betydning, undersøkelsene har uansett vist at omfanget av voksnes bruk av barn til egen seksuell tilfredsstillelse er betydelig her i landet.”

Undersøkelsene som er gjort er altså ganske sprikende, og sannsynligvis inneholder de mengder med mørketall, hva angår gutter. Det finnes mange grunner til mørketall. I Lene Østbys rapport ”Hva hindrer utsatte for seksuelle overgrep i å søke hjelp?” blir mange av disse beskrevet. Det er også lagt frem grunner som gjør det vanskelig for gutter å fortelle om overgrep, i Dr. avhandlingen til Torbjørn Herlof Andersen, som gjengis i Politiets rapport ”Voldtektssituasjonen 2012” :
-”Lite oppmerksomhet har vært rettet mot menn som har opplevd tilsvarende krenkelser. Voldtekt av menn er tabubelagt og taushetsbelagt, og samfunnets beredskap for håndtering og oppfølging av menn som fornærmet part, er dårligere enn for kvinner. På denne bakgrunn er det sannsynlig at mørketallene for menn som har vært utsatt for voldtekt, er høyere enn tilsvarende for kvinner…… Forsker Torbjørn Herlof Andersen har i sin doktorgrad redegjort for mytene om at menn alltid skal ha lyst på sex, om at man blir ”homo” av å ha sex – frivillig eller ufrivillig med en annen mann, og at man selv blir overgriper dersom man har vært utsatt for overgrep selv. Disse mytene bidrar til at menn ikke tør fortelle hva de har vært utsatt for (Intervju med Torbjørn Herlof Andersen av Siri Lindstad, publisert 05.01.2010
Lene Østbys rapport – ”Hindringer mot å søke hjelp” Sier dette:
-”Ingen av de overgrepsutsatte oppsøkte hjelpeapparatet umiddelbart etter overgrepet. Hovedgrunnen til dette var at de ikke tolket hendelsen som et seksuelt overgrep fordi det de hadde blitt utsatt for ikke stemte med de forestillingene de hadde av en voldtekt. Overgriperen var en person de kjente, en kjæreste, en venn, en slektning, en de i mange tilfeller hadde tillit til, og ikke en fremmed som overfalte dem, slik de stereotype voldtektene framstilles, det som ofte kalles overfallsvoldtekt. Mange tok på seg skylden for det som hadde skjedd, og de skammet seg. De klandret seg selv for å ha blitt med overgriper hjem på nachspiel, for å ha drukket for mye og for å ha opptrådt naivt. De skammet seg, forsøkte å skjule det som hadde skjedd og fortalte det ikke til noen av frykt for å bli påført mer skam. De forsøkte heller å fortrenge opplevelsen.
De hadde generelt lite kunnskap om hjelpetilbud og hvor de kunne henvende seg for å få hjelp. De som hadde hatt omfattende kontakt med hjelpeapparatet tidligere, var redde for at hjelpen skulle oppleves som et nytt traume. De hadde erfart at hjelpeapparatet ikke ivaretok deres behov, og de var skeptiske til at de ville få hjelp. Flere var redde for overgriper og valgte av den grunn ikke å oppsøke hjelpeapparatet fordi de trodde at det kunne føre til ytterligere vold.
Det private nettverket, bestående av familie og venner, hadde stor betydning for hvordan de utsatte forsto handlingen de hadde vært utsatt for og for hvordan de forholdt seg til hjelpeapparatet. Noen opplevde nettverkets støtte, forståelse og aktive hjelp som avgjørende for at de kom i kontakt med hjelpeapparatet, mens andre opplevde at nettverket ikke var til hjelp. En hadde blitt nektet å søke hjelp i det hele tatt, andre ble ikke tatt på alvor eller trodd. Reaksjonene de ble møtt med bar preg av at nettverket hadde lite kunnskap om seksuelle overgrep og overgrepsutsattes behov.
Oppsummert kan hindringene mot å søke hjelp kan knyttes til fem forhold:
Forhold ved overgrepet. Overgrepet samsvarte ikke med forestillingene de hadde av seksuelle overgrep og voldtekt, særlig fordi de kjente overgriper, og fordi det heller ikke ble brukt vold.

Forhold ved dem selv.

De tok på seg mye av ansvaret for det som hadde skjedd og skammet seg. De hadde ikke opptrådt slik de så for seg at et verdig offer skulle opptre.
Forhold ved hjelpeapparatet. De manglet kunnskaper om mulighetene for hjelp, eller de hadde ikke tillit til hjelpetilbudene de kunne få.
Forhold ved det private nettverket. De ble enten nektet å søke hjelp, fikk ikke hjelp til å forstå hendelsen som et overgrep, eller fikk ikke støtte til å søke hjelp.

Forhold ved overgriper.

De var redd overgriper og eventuelle nye overgrep.
Fagpersonenes meninger om hva som hindret overgrepsutsatte å søke hjelp, samsvarte med de utsattes, men de var i liten grad oppmerksomme på nettverkets betydning. Fagpersonene var opptatt av at noen grupper kan ha høyere terskler for å søke hjelp, blant annet menn, unge kvinner, personer med minoritetsbakgrunn og personer med funksjonsnedsettelser.”
Jeg mener ikke med dette, at det skal være noen slags mannskamp, at vi som voldtatte menn må ut å gå i tog for å fortelle verden at vi finnes. Det som er viktig for meg er å kunne fortelle at fokus kanskje ikke nødvendigvis må ligge på kvinner, fordi barna vokser opp til å bli både kvinner og menn. Ofte med senvirkninger. Jeg ønsker bare å fortelle at overgrep skjer begge kjønn, selv om kvinnegruppe medlemmer tror barn er en kjønnsløs gruppe. Jeg mener det må gå ann å jobbe sammen om å styrke rettighetene, rettssikkerheten og jobbe for å styrke hjelpeapparat og helsevesen, slik at alle utsatte kan leve gode liv.

Boka «Bak lukkede dører – En bok om voldtekt» tar for seg temaet på en glimrende måte. Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, tar for seg temaet voldtekt fra alle vinkler. De prøver å gjøre de usynlige bak mørketallene synlige, ved å fortelle at de finnes. De forteller historien til både overgriper og utsatte av begge kjønn. De tar også opp problematikken rundt «radikalfeministene» som fortsetter i sitt gamle spor, der de forteller verden at voldtekt er kvinnesak og at det kun er kvinner som er utsatt og som de vil si «offer for mannens, vold, voldtekt og drap». I boka skriver de «Voldtekt av kvinner kan ikke forstås uten at vi forsøker å forstå voldtekt av menn.(…….) Feminister og kvinnebevegelsen kan ta mye av æren for at vold mot kvinner generelt, og voldtekt spesielt,har gått fra å være tabubelagt og av politisert til å oppta stadig flere. Uten deres arbeid hadde det ikke vært en forbedring av helsetilbudet og hjelpeapparatet for de som er rammet, og voldtektslovgivningen hadde trolig ikke endret seg like raskt. Allikevel er det trolig slik at når voldtekt på mange måter har blitt forstått som et rent kvinnepolitisk anliggende, så har mannlige ofre for voldtekt blitt usynliggjort.» Krisesentrene hadde feks ikke lovbestemt at de skulle tilby hjelp for utsatte menn, helt frem til 2010. I 2010 var det en stor debatt om akkurat dette. Hvordan skulle man løse at kvinner kunne møte på det kjønnet som hadde forvoldt de skader både fysisk og psykisk. Selv om ikke dette var lovbestemt tilbød de fleste også noe for Menn. Boken «Bak lukkede dører – en bok om voldtekt» anbefaler jeg på det sterkeste at alle leser. Spesielt de kvinnene som mener at voldtekt er en kvinnesak, Radikalfeministene med skylapper for å se at voldtekt er mer enn et kvinne anliggende, men at det er et problem som omhandler alle mennesker. Her kan du også lese «Fra de stummes leir» en Masteroppgave i sosialantropologi som omhandler menn som har opplevd overgrep, fra menn og kvinner.

Til slutt, vil jeg rette oppmerksomheten mot alle de kvinner som virkelig gjør en innsats for å hjelpe de kvinnene, guttene og jentene og mennene som har opplevd overgrep. Innenfor overgrepsmotak, ressurssentrene og kvinner selv utsatte for overgrep, finnes det mange fantastiske personer. Anett B. Eck og Wibekke Adele Grønlund, som har satt ansikt på det å være utsatt som barn og ikke ha muligheten til å anmelde overgriper i voksen alder. De, med mange har vært den største pådriver for å fjerne foreldelsesfristen i grove sedlighetssaker. Alle damene på Dixi – ressurssenter, som hver dag jobber med å gi utsatte terapi, hjelp til selvhjelp og sprer nyttig informasjon til skoleelever og andre. Kvinnene bak Løvetannmarsjen, som er en stor begivenhet som hyller alle barn utsatt for alle slags overgrep. Såkalte Løvetannbarn. Løvetannbarn er et barn som er vokst opp under forhold der vold og overgrep har funnet sted og navnet kommer fra at Løvetannen har en bemerkelsesverdig evne til å overleve.

dixibilde