#jegerher @ReddBarna

Jeg er her kampanjen til Redd barna har nå gått i et år. Jeg er lei meg for at jeg ikke har fått skrvet mer om denne kampanjen i året som har gått. Jeg har skrevet litt om den her på bloggen og i sosialemedier. Jeg har også delt noen av de fantastiske kampanjefilmene tidligere.

Igår var det offisiell avsluttning av kampanjen på Doga i Oslo, med live stream (her er opptaket) for de av oss som ikke kunne være der. Jarle Holseter fra utsattmann og Annett B. Eck var blandt mange viktige personer som hadde innlegg. Disse to er også noen av de som har vært med på lanseringen av kampanjen. Annett er medt kjent for å ha jobbet for avskaffelse av foreldelsesfristen.

Kampanjen har bla. fokusert på hva barna ønsker seg fra oss voksne. Barn og unge har selv bidratt med kravene. I noen av byene ble disse hengt opp i et nett av barnehage og skole barn som var med. Kravene ble skrevet på hjerter og hengt opp sammen bamser og annen pynt. Et av kravene er dette;

12208275_10153205209321630_8208826665417172984_n
I kampanjebyene har det også blitt arrangert allmøter, konserter og seminarer med foredrag fra utsatte til fagpersonell som jobber med barn. Det er det som gjør denne kampanjen til den viktigste kampanjen noen sinne. Dette fokuset er selvsagt noe udanningsdepartementet og politikerene burde ha tatt tak i for lenge siden. Fagpersoner som politi, sykepleiere, lærere, barnhageansatte og idrettslagsledere må ha mer kunnskap om vold og overgrep mot barn. Ved å ha kunnskapen er man mer rustet for å ta praten og for å kunne oppdage de barna som lider.

Kampanjen er også viktig fordi det har fått voksne til å snakke. Voksne som vanligvis ikke snakker om temaet. Overgrep skal snakkes i hjel ikke ties i hjel, slik som i gamledager. Jo mer naturlig det er for voksne å snakke med barna om dette temaet jo lettere blir det for barn å utrykke seg om det.

På nettsiden har det blitt publisert en rekke sterke filmer, der kjente voksne og barn har hatt stemmen til overgrepsutsatte. Frank Tjosås, Nicolai Kleve Broch og Silyaer er blandt noen av de som bidrar i filmene. Her er et utvalg av filmene og resten av filmene kan du se nederst i innlegget.


Jeg vil gjerne takke dere i Redd Barna, Ane Aamodt og dere som har bidratt i kampanjen, for en fantastisk kampanje og vel gjennomført. Aamodt lovdte meg i en epost i Januar i fjor, før lanseringen, at fokuset skulle være på alle utsatte. Noe de har vist oss til gangs.

«Jeg er her» betyr at vi voksne er her for å beskytte barna for det mest grusomme et menneske kan oppleve, men det betyr også at når det grusomme ikke har blitt ungått er vi voksne her for de barna som vil åpne seg og snakke om det som skjedd dem. «Jeg er her» betyr for meg personlig, at vi må fortsette med det nå når kampanjen er over også. #jegerher og jeg ønsker at ingen opplever det #jegharopplevd og fremfor alt ingen barn. Ingen barn skal avvises av offentlige fagfolk og tjenestefolk. De skal aldri oppleve å ikke bli trodd. #Tenkom verden hadde sett alle.

11.02. 2011

Photo 04.01.15, 22.31.39

11.02. 2011 er tallet som møter seg selv på midten. Denne datoen betød også et stort vendepunkt i mitt liv. Det var dagen en bytur med kollegaer førte til at jeg ble voldtatt og ranet hjemme i min egen leilighet.

Fremdeles har konsentrasjonsproblemer, flashbacks, angst og søvnproblemer på grunn av Ptsd. Noe jeg ble diagnostisert med for ikke lenge siden. Ting har tatt lang tid, men er nå endelig på riktig vei.

I 2013 skrev jeg dette her på bloggen;

«Tenker mye på hvor lang tid ting har tatt. Har vært en dag fylt med mye triste tanker. Har jo litt med at jeg brukte første tiden på å fortrenge og prøve å glemme hendelsen. Men også den tidligere fastlegen min som ikke gjorde jobben sin. Ironisk nok, er min første time hos DPS i morgen.»

I morgen har jeg min 3 time med traumebehandling hos DPS her i Bergen. Jeg har blitt veldig mye bedre enn det jeg var i 2013, men fremdeles sliter jeg, og spesielt rundt denne datoen. Jeg spør meg fremdeles hvorfor ting har tatt så lang tid. Er det min egen skyld fordi jeg ikke kontaktet hjelpeapparat dagen etter voldtekten, å ikke valgte å mase mer den første tiden, for å få den hjelpen jeg trenger? Eller er det fordi samfunnet er gjennomsyret av tankegangen om at menn ikke opplever voldtekt eller får psykiske problemer etter en traumatisk opplevelse. Slik at man ikke blir sett og ivaretatt av de som skulle tatt tak i det. Slik som politiet som feks. skal sende voldtatte videre til overgrepsmottak.

unspecified

Ta tak i problemene

IMG_3013I februar er det 5 år siden jeg hadde en hyggelig tur på byen med tidligere arbeidskollegaer, og endte opp med å bli ranet og voldtatt i min egen leilighet. Mye har skjedd etter den tid. Livet har gått både opp og ned. Som en bergogdalbane.

Studier, samboer og at jeg og samboer har flyttet fra leiligheten det skjedde, er noen stikkord for det positive som skjer med meg. Jeg har fått mulighet til å gjøre ting jeg aldri kunne tenke meg. Fått lov til å gjøre en forskjell for andre mennesker.

Det jeg mener er at livet har blitt bedre, men alikevel har jeg en del plager. Plager som gjør at det begrenser livet mitt. Angst, stress, konsentrasjonsvansker og depresjon. Nylig har jeg blitt utredet for ptsd, noe man nå har funnet ut at jeg har. Tidligere har jeg blitt behandlet for konsekvensene av ptsd uten at man egentlig har behandlet årsaken.

Idag begynte jeg endelig i traume terapi. Jeg har riktignok hatt angst klumpen langt oppi halsen den siste uken, men det vil alikevel bli godt å endelig få starte med riktig behandling for mine plager. Hadde jeg ikke fått behandling nå, ville problemene bare kommet tilbake igjen og igjen. Man blir veldig sliten av å pirke dypt i detaljer som skjedde for 5 år siden, men jeg ønsker av hele mitt hjerte å få disse forferdelige minnene ut av hodet mitt.