Veggen

Jeg lurer oppriktig på hva det er med denne veggen folk setter opp. En vegg som stenger ute all fornuft. En vegg av intolleranse, en slags utestengning for at det faktisk finnes gutter og menn som voldtas, og blir utsatt for overgrep. Kall det gjerne skylapper, men jeg vil heller sammenligne det med en vegg. En stor tykk murvegg.

Photo 05.05.14 23 15 50

Setter de opp denne veggen, fordi de har noe selv de er redd skal komme frem? Eller det det redselen for at kvinneaktivistene, ikke bare har en kvinnesak i hendene? Er de redd for at de de «skal» hate, faktisk også trenger anerkjennelse, støtte og hjelp? Er det fordi folk flest er så lite opplyst, og mangler undervisning i, at dette er noe som kan ramme alle?

Noen omtaler voldtekt konsekvent som noe som kun rammer kvinner. Jeg skjønner det ikke.

Jeg blir sliten. Sliten av å hele tiden prøve å formidle at vi finnes, og at det nok er et stort mørketall, i undersøkelser rundt det å være utsatt og mann og også det å ha blitt utsatt av en kvinne. Sliten, av å fortelle at en utsatt mann har de samme senvirkningene som en kvinne utsatt for det samme. Sliten av å forklare at mennene har en mindre annerkjennelse i samfunnet, og derfor har ekstra belastning ved feks det å komme ut med historien sin. Det er alvorlig og ikke noe man skal spøke bort, eller spøke med. Det er ikke humor når menn voldtas.

Det finnes faktisk enda folk der ute som mener (helt oppriktig) at det ikke finnes menn som blir utsatt for voldtekt i det heletatt. Det begrunnes ofte med menns fysiologi. At om en mann har ereksjon liker han det, ergo er det ikke under tvang. Skal vi la disse få lov å spre vranglære? Lurer også på hvordan Nkvts kan i sin kronikk komme med utalelser som dette «Utøvere er nesten utelukkende menn. Når menn utsettes for voldtekt, er det også i hovedsak fra menn.» i kronikken «Fem myter om voldtektsdebatten». Dette når de har lite, eller ingen kunnskap om dette. Jeg stiller meg kritisk til metodene tall hentes inn i de fleste nasjonale forekomstundersøkelsene. Derfor er jeg ganske sikker på at det er et stort møtketall i både utsatte men og kvinnelige overgripere.

Mennesker er så uvitende og slemme der ute. De greier ikke se lenger enn sin egen nesetipp. De klarer ikke sette seg inn i problemstillingen og de tenker bare på å fremme seg og sitt. Denne figuren møtte jeg i et kommentarfeltet hos Aftenposten, her om dagen.

Aftenpostenkommentarer

Vet ikke om dette er hans virkelige meninger, eller om dette bare er et nettroll. Uansett er det ytringer som kan være skadelige for mennesker som allerede lever med skyld, skam og i den tro at voldtekt kun rammer kvinner.

Jeg blir ofte møtt med at tallene vi har idag er helt reelle og at undersøkelsene er bra nok. «Siden det bare er 1% gutter og menn som har opplevd det, så handler det mest om kvinner». Jeg godtar det bare ikke. Hvis det bare er 1%,  er disse også verdt å jobbe for, snakke om og anerkjenne i mine øyne.

 

5 myter om voldtekt og menn:

1. Kvinner kan ikke være overlegne menn fysisk. Kvinner kan ikke drive med psykisk terror og tvang. Alle kvinner er mindre muskuløse, enn alle menn.

2. Menn kan ikke penetreres av gjennstander. Alle voldtekter av menn utføres med penetrasjon.

3. Menn må like det, når de tross alt får ereksjon.

4. Alle menn som voldtas må være homofile og tilhøre et såkalt «homomiljø».

5. Guttebarna som er utsatt blir aldri voksne mennesker med senvirkninger.

Det er altså utrolig mange måter og metoder for å kunne tvinge mennesker til sex uten samtykke. Jeg ønsker å formidle til deg der ute som har en slik tragsynt, lite opplyst tankegang, til å tenke deg om, gjøre deg opplyst og velge dine ord med omhu. Om du ikke gjør det. Nok en gang, du hjelper ikke.

Bilde med tilatelse fra Johanna Engen

 

Takk

lofoten3

Idag har jeg vært å høre i Dagsnytt og Nyhetsmorgen på Nrk P2. Det ble i tillegg laget en nettsak,om funnene i den nasjonale omfangsundersøkelsen om voldtekt. Jeg ønsker å takke for stor respons og all den støtten jeg møter der ute blandt folk, spesielt hos andre utsatte. Det har vært en spesiell dag, med kommentarer og meldinger fra tidlig morgen. Det gjør det lettere å stå frem med historien min for hver gang, og gir meg enda større pågangsmot til å jobbe med problemstillinger rundt det å være utsatt for voldtekt og overgrep.

colors

Jeg tenker det er av disse grunnene jeg tar den utdannelsen jeg gjør og at jeg orker å blogge om livet etter voldtekt. Ett tilfelle er ett for mye. Det at vi i Norge har 20 000 tilfeller av menn som har opplevd voldtekt i løpet av livet, er helt horribelt. Dette tallet er også uten tallet for sovevoldtekter. Jeg tror jo også at tallet er enda større, og at det er en enda større jobb som må gjøres for å få bukt med #mørketallet.

Du kan også bidra i kampen. Ved å være med å spre budskapet i bloggen min, til andre i sosiale medier, kan du hjelpe noen med lidelser som er så vonde som du aldri kan tenke deg, fordi du kan ha en på vennelisten din som kan ha nytte av den. Det kan også være nyttig å snakke om voldtekt i det daglige, som noe som kan ramme begge kjønn. Snakk med barna dine om grenser. Ikke bare guttungen men også jenta.

Jeg ønsker også å takke Eirin og Nrk som ønsket å sette søkelyset på menn og voldtekt. Takk!

goldenwindowsBilder med tilatelse av  Johanna Engen

Utsatte for overgrep er mennesker

Først og fremst vil jeg jo si, at overgrep er et vidt begrep og brukes bla. om fysisk og psykisk vold, seksualisertvold, og seksuelt missbruk. Det kan altså være alt fra maktmissbruk utført av familie, sjefer, myndigheter eller mennesker i maktposisjoner. I dette innlegget tar jeg for meg Overgrep i sammenhengen seksuelle overgrep og voldtekt.

«Media sier lite om voldtekt av menn» Skriver 16 år gamle Elinor Strandheim I Aftenposten. Hun fortsetter «Det vil ikke si at de ikke finnes». Hvordan kan en 16 år gammel jente, være mer opplyst om samfunnet rundt seg enn en voksen «Kvinnesakskvinne»? Jeg tenker at enkelte feminister har litt skylapper for andre ting enn nettopp det de jobber med, kvinnepolitikk og feminisme. Jeg har prøvd å ta et oppgjør med noen av de, og sagt at jeg skulle ønske man kunne se på kampen for utsattes rettigheter med et mer kjønnsnøytralt perspektiv, og at man kunne samarbeidet om saker som omhandler temaer for å styrke utsattes rettigheter. Andelen kvinner som opplever seksuelleovergrep og voldtekt i voksen alder er størst, og dermed er det ikke noe fokus på menn som har opplevd overgrep som barn eller opplever overgrep i voksen alder.
Her er noen av de tilbakemeldingene jeg har fått fra kvinner i kvinnegrupper:
-”I hovedsak ER det en kvinnesak, men som dessverre også rammer menn.”
-”Jeg vil bare ikke at det skal gå på bekostning av at kvinner ikke får lov til å kjempe mot voldtekt som de vil lenger”
-«Overgrep er kvinnepolitikk, fordi det er flest kvinner og barn som utsettes for overgrep»

Hvem er så disse barna når de blir voksne? Jo, disse barna er både kvinner og menn som har blitt utsatt for overgrep som barn. Mennesker av begge kjønn, som kanskje sliter med senskader som psykiske lidelser, skyldfølelse og traumer. Folk som kunne trenge å anmelde en sak, de aldri har snakket med noen om.

Det er disse menneskene vi sammen bla. burde jobbe for å bedre rettssikkerheten til. Ifølge flere ulike norske studier, kan vi se at fordelt på kjønn er det fler jenter enn gutter som opplever overgrep. Det som imidlertid ikke er tatt med som er en vanskelig faktor, er de mørketall som ofte knytter seg til gutters forhold til det å snakke om overgrep.
Her har jeg samlet et utvalg av studiene i Norsk sammenheng(Samlingen er hentet fra Redd Barnas rapport om ”Seksuelle overgrep, Omfang og rettsapparatets behandling”).

overgrepsstatistikk bilde
Kommentaren til statistikken fra Rapporten til Røde kors lyder slik
-”Hva vet vi om omfanget av seksuelle overgrep mot barn?
Ovenfor har jeg gjengitt en rekke undersøkelser som samlet gir et svært uklart blide av omfanget av seksuelle overgrep mot barn. Forskjellene i resultatene av undersøkelsene er knyttet til tre forhold: For det første er det forskjeller mellom utvalgene. Et tilfeldig nasjonalt utvalg, kan gi et annet resultat enn en studie av en bestemt gruppe, som for eksempel studenter. For det andre skyldes noen av forskjellene ulikheter i definisjoner av seksuelle overgrep. En definisjon som fanger opp mange seksuelle handlinger fører selvfølgelig til et høyere omfang enn en definisjon som for eksempel bare tar med overgrep som medfører genital berøring. For det tredje kan noen av forskjellene skyldes mer tekniske forhold, slik som svarprosenten. Dersom en undersøkelse har et stort bortfall kan dette påvirke resultatet. Det er med andre ord flere kjente forhold som er med på å påvirke resultatene i undersøkelsene. Man kan spørre seg om man vet noe om omfanget i det hele tatt, eller om man må nøye seg med å konstatere at resultatene av undersøkelsene er så sprikende at vi ikke kan si noe. Slik jeg ser det vet vi en god del om omfanget av seksuelle overgrep i Norge. Den første nasjonale representative undersøkelsen (Sætre, Holter og Jebsen 1986) viste et omfang på 16 %, mens Tambs (1994) viser et omfang av seksuelle overgrep på 23 %, dersom alle tas med. Begge undersøkelsene finner større omfang av overgrep blant jenter enn blant gutter. Begge undersøkelsene lider under en forholdsvis lav svarprosent. I Sætre, Holter og Jebsen var svarprosenten 48 %, mens den bare var 37 % i Tambs undersøkelse. Om det er 16 % eller 23 % som utsettes er i denne sammenheng ikke av avgjørende betydning, undersøkelsene har uansett vist at omfanget av voksnes bruk av barn til egen seksuell tilfredsstillelse er betydelig her i landet.”

Undersøkelsene som er gjort er altså ganske sprikende, og sannsynligvis inneholder de mengder med mørketall, hva angår gutter. Det finnes mange grunner til mørketall. I Lene Østbys rapport ”Hva hindrer utsatte for seksuelle overgrep i å søke hjelp?” blir mange av disse beskrevet. Det er også lagt frem grunner som gjør det vanskelig for gutter å fortelle om overgrep, i Dr. avhandlingen til Torbjørn Herlof Andersen, som gjengis i Politiets rapport ”Voldtektssituasjonen 2012” :
-”Lite oppmerksomhet har vært rettet mot menn som har opplevd tilsvarende krenkelser. Voldtekt av menn er tabubelagt og taushetsbelagt, og samfunnets beredskap for håndtering og oppfølging av menn som fornærmet part, er dårligere enn for kvinner. På denne bakgrunn er det sannsynlig at mørketallene for menn som har vært utsatt for voldtekt, er høyere enn tilsvarende for kvinner…… Forsker Torbjørn Herlof Andersen har i sin doktorgrad redegjort for mytene om at menn alltid skal ha lyst på sex, om at man blir ”homo” av å ha sex – frivillig eller ufrivillig med en annen mann, og at man selv blir overgriper dersom man har vært utsatt for overgrep selv. Disse mytene bidrar til at menn ikke tør fortelle hva de har vært utsatt for (Intervju med Torbjørn Herlof Andersen av Siri Lindstad, publisert 05.01.2010
Lene Østbys rapport – ”Hindringer mot å søke hjelp” Sier dette:
-”Ingen av de overgrepsutsatte oppsøkte hjelpeapparatet umiddelbart etter overgrepet. Hovedgrunnen til dette var at de ikke tolket hendelsen som et seksuelt overgrep fordi det de hadde blitt utsatt for ikke stemte med de forestillingene de hadde av en voldtekt. Overgriperen var en person de kjente, en kjæreste, en venn, en slektning, en de i mange tilfeller hadde tillit til, og ikke en fremmed som overfalte dem, slik de stereotype voldtektene framstilles, det som ofte kalles overfallsvoldtekt. Mange tok på seg skylden for det som hadde skjedd, og de skammet seg. De klandret seg selv for å ha blitt med overgriper hjem på nachspiel, for å ha drukket for mye og for å ha opptrådt naivt. De skammet seg, forsøkte å skjule det som hadde skjedd og fortalte det ikke til noen av frykt for å bli påført mer skam. De forsøkte heller å fortrenge opplevelsen.
De hadde generelt lite kunnskap om hjelpetilbud og hvor de kunne henvende seg for å få hjelp. De som hadde hatt omfattende kontakt med hjelpeapparatet tidligere, var redde for at hjelpen skulle oppleves som et nytt traume. De hadde erfart at hjelpeapparatet ikke ivaretok deres behov, og de var skeptiske til at de ville få hjelp. Flere var redde for overgriper og valgte av den grunn ikke å oppsøke hjelpeapparatet fordi de trodde at det kunne føre til ytterligere vold.
Det private nettverket, bestående av familie og venner, hadde stor betydning for hvordan de utsatte forsto handlingen de hadde vært utsatt for og for hvordan de forholdt seg til hjelpeapparatet. Noen opplevde nettverkets støtte, forståelse og aktive hjelp som avgjørende for at de kom i kontakt med hjelpeapparatet, mens andre opplevde at nettverket ikke var til hjelp. En hadde blitt nektet å søke hjelp i det hele tatt, andre ble ikke tatt på alvor eller trodd. Reaksjonene de ble møtt med bar preg av at nettverket hadde lite kunnskap om seksuelle overgrep og overgrepsutsattes behov.
Oppsummert kan hindringene mot å søke hjelp kan knyttes til fem forhold:
Forhold ved overgrepet. Overgrepet samsvarte ikke med forestillingene de hadde av seksuelle overgrep og voldtekt, særlig fordi de kjente overgriper, og fordi det heller ikke ble brukt vold.

Forhold ved dem selv.

De tok på seg mye av ansvaret for det som hadde skjedd og skammet seg. De hadde ikke opptrådt slik de så for seg at et verdig offer skulle opptre.
Forhold ved hjelpeapparatet. De manglet kunnskaper om mulighetene for hjelp, eller de hadde ikke tillit til hjelpetilbudene de kunne få.
Forhold ved det private nettverket. De ble enten nektet å søke hjelp, fikk ikke hjelp til å forstå hendelsen som et overgrep, eller fikk ikke støtte til å søke hjelp.

Forhold ved overgriper.

De var redd overgriper og eventuelle nye overgrep.
Fagpersonenes meninger om hva som hindret overgrepsutsatte å søke hjelp, samsvarte med de utsattes, men de var i liten grad oppmerksomme på nettverkets betydning. Fagpersonene var opptatt av at noen grupper kan ha høyere terskler for å søke hjelp, blant annet menn, unge kvinner, personer med minoritetsbakgrunn og personer med funksjonsnedsettelser.”
Jeg mener ikke med dette, at det skal være noen slags mannskamp, at vi som voldtatte menn må ut å gå i tog for å fortelle verden at vi finnes. Det som er viktig for meg er å kunne fortelle at fokus kanskje ikke nødvendigvis må ligge på kvinner, fordi barna vokser opp til å bli både kvinner og menn. Ofte med senvirkninger. Jeg ønsker bare å fortelle at overgrep skjer begge kjønn, selv om kvinnegruppe medlemmer tror barn er en kjønnsløs gruppe. Jeg mener det må gå ann å jobbe sammen om å styrke rettighetene, rettssikkerheten og jobbe for å styrke hjelpeapparat og helsevesen, slik at alle utsatte kan leve gode liv.

Boka «Bak lukkede dører – En bok om voldtekt» tar for seg temaet på en glimrende måte. Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, tar for seg temaet voldtekt fra alle vinkler. De prøver å gjøre de usynlige bak mørketallene synlige, ved å fortelle at de finnes. De forteller historien til både overgriper og utsatte av begge kjønn. De tar også opp problematikken rundt «radikalfeministene» som fortsetter i sitt gamle spor, der de forteller verden at voldtekt er kvinnesak og at det kun er kvinner som er utsatt og som de vil si «offer for mannens, vold, voldtekt og drap». I boka skriver de «Voldtekt av kvinner kan ikke forstås uten at vi forsøker å forstå voldtekt av menn.(…….) Feminister og kvinnebevegelsen kan ta mye av æren for at vold mot kvinner generelt, og voldtekt spesielt,har gått fra å være tabubelagt og av politisert til å oppta stadig flere. Uten deres arbeid hadde det ikke vært en forbedring av helsetilbudet og hjelpeapparatet for de som er rammet, og voldtektslovgivningen hadde trolig ikke endret seg like raskt. Allikevel er det trolig slik at når voldtekt på mange måter har blitt forstått som et rent kvinnepolitisk anliggende, så har mannlige ofre for voldtekt blitt usynliggjort.» Krisesentrene hadde feks ikke lovbestemt at de skulle tilby hjelp for utsatte menn, helt frem til 2010. I 2010 var det en stor debatt om akkurat dette. Hvordan skulle man løse at kvinner kunne møte på det kjønnet som hadde forvoldt de skader både fysisk og psykisk. Selv om ikke dette var lovbestemt tilbød de fleste også noe for Menn. Boken «Bak lukkede dører – en bok om voldtekt» anbefaler jeg på det sterkeste at alle leser. Spesielt de kvinnene som mener at voldtekt er en kvinnesak, Radikalfeministene med skylapper for å se at voldtekt er mer enn et kvinne anliggende, men at det er et problem som omhandler alle mennesker. Her kan du også lese «Fra de stummes leir» en Masteroppgave i sosialantropologi som omhandler menn som har opplevd overgrep, fra menn og kvinner.

Til slutt, vil jeg rette oppmerksomheten mot alle de kvinner som virkelig gjør en innsats for å hjelpe de kvinnene, guttene og jentene og mennene som har opplevd overgrep. Innenfor overgrepsmotak, ressurssentrene og kvinner selv utsatte for overgrep, finnes det mange fantastiske personer. Anett B. Eck og Wibekke Adele Grønlund, som har satt ansikt på det å være utsatt som barn og ikke ha muligheten til å anmelde overgriper i voksen alder. De, med mange har vært den største pådriver for å fjerne foreldelsesfristen i grove sedlighetssaker. Alle damene på Dixi – ressurssenter, som hver dag jobber med å gi utsatte terapi, hjelp til selvhjelp og sprer nyttig informasjon til skoleelever og andre. Kvinnene bak Løvetannmarsjen, som er en stor begivenhet som hyller alle barn utsatt for alle slags overgrep. Såkalte Løvetannbarn. Løvetannbarn er et barn som er vokst opp under forhold der vold og overgrep har funnet sted og navnet kommer fra at Løvetannen har en bemerkelsesverdig evne til å overleve.

dixibilde