Hvorfor gidde å engasjere seg?

983973_10152916167730368_1103294495_n

Hvordan skal man engasjere seg? Hvordan blir man hørt? Hvorfor bry seg? Dette er det mange som tenker. Noen har en forestilling om at det betyr lite, og også ingenting om de gjør noe. «Det er sikkert andre som er flinkere, som gjør en større forskjell en hva jeg kan»

Jeg har en annen oppfatning. Vi har sett eksempler gang på gang dette året. Enkeltpersoners engasjement, har fått tusenvis ut i gatene. Som feks 14 år gamle Villemo, som skapte et opprør mot mobbing, og Faten Mahdi Al-Hussaini, som fikk norge til å demonstrere mot IS.

Det er disse personene, som gir meg et håp om at mitt engasjement kan bidra til noe. Bidra til at vi åpner øynene, får ting på dagsorden og skaper engasjement. Om så mange som 8000-16000 blir voldtatt hvert år, er det en viktig sak.Men om det er flere eller færre, er det fortsatt en viktig sak for meg. Klart de overnevnte sakene, er saker som folk har et nært forhold til og som gjør det lett å engasjere seg i. Men det burde voldtekt være også. Ingen burde oppleve å bli voldtatt. Ingen!

Om det er noen der ute du kjenner som er voldtatt eller kanskje er det selv også vil det være lettere å engasjere seg i den saken også. Det har jeg erfart selv.

Men vi greier ikke hviske overgripere og voldtektsforbrytere i øret, at det de gjør er galt. Vi klarer ikke fysisk å stoppe moren eller faren fra å gjøre et overgrep. Vi klarer ikke stoppe gutten eller jenta fra å bryte noens grenser, ihvertfall ikke i det øyeblikket det skjer. Det må gjøres lenge før.En holdningsendring må til.

Det å endre holdninger til folk er vanskelig. Om ikke helt umulig. Men alikevel må vi gjøre et forsøk. Vi må fortelle barn og unge at å trå over noens grenser, ta for seg eller utføre seksuelle handlinger ved tvang, ikke er noe annet enn voldtekt. Det er ikke bare ulovlig, men det ødelegger også liv. Voldtekt er smertefult for de berørte, men også et samfunnsproblem.

944719_10152916121990368_855420622_n

Et engasjement trenger ikke komme av selvopplevde hendelser, men ofte kan nettopp du som utsatt bidra mer, fordi du har med deg en erfaring mer, enn den som ikke er utsatt.

Jeg synes et engasjement skal komme fra hjertet. Det behøver ikke å være slik at en person skal gjøre alt. Samler man seg for å bekjempe voldtekt, kan hver enkelt person gjøre litt. Litt som betyr mye. Noe som betyr mye for mange.

Det finnes mange som engasjere seg der ute. Jeg har bla. en aksjonsgruppe på facebook der du som ønsker at alle utsatte skal tas på alvor, kan melde deg inn. Der er det åpent for at alle som ønsker kan bidra. Være seg å arrangere fakkeltog, opplysningsarbeid, plakataksjoner, debatter med politikere, bidra til lovendringer, påvirke systemer osv.

Engasjer deg!

 

Studentliv

Etter noen hektiske dager med stress og mas, begynner ting å falle på plass. Jeg har vært i min foreløpig siste time hos psykologen min, ikke fordi jeg er 100% frisk, men psykologen min slutter, og fordi jeg skal begynne på skole.

255634-8-1265830653498

Mye av jobben fremover vil uansett være å utfordre angsten, trene på å møte mennesker og sette meg i «ubehagelige» situasjoner.Og dette er en jobb jeg ville måtte gjøre på egenhand selv, med de verktøyene jeg har fått fra psykologen. Angsten min er fremdeles veldig kraftig, og jeg har de siste dagene hatt en stor klump i magen. Mye fordi jeg går inn i det ukjente studentlivet, men også fordi jeg har opplevd noe usikkerhet rundt vedtaket mitt hos NAV, om utdanning.  Etter mye frem og tilbake i nesten 3 uker, for så og bli møtt av en NAV ansatt, som mildtsagt ikke kan det behandle mennesker på en normal og verdig måte. Fikk jeg til slutt møtt min saksbehandler. Møte gikk ikke helt greit, Jeg føler de presser meg til ting jeg ikke ønsker, og som kan gjøre fremtiden min usikker.

20130205-162135.jpg

Jeg kommer uansett til å dra til Førde i morgen å starte mitt nye liv som sykepleierstudent. Jeg kommer til å pendle til dit på samlingbaserte studier. Å bli sykepleier er målet mitt, og veien dit blir noe annerledes i og med jeg ikke nådde opp i poenggrensen på Høgskolen i Oslo/Akershus. Skjønner ikke hvorfor NAV prøver å stikke kjepper i hjulene for meg. Det gjør meg frustrert og lei meg. Det var i orden for henne at jeg tar studiet på deltid, men da må siste året finansieres på egenhånd. Men hva skjer om jeg da fraskriver meg retten til AAP for det siste året nå, og blir syk når den tid kommer? Da vil jeg miste hus og hjem. Og hvordan skal jeg finansiere studiene? Stå i butikk igjen med kraftig sosialangst?

Løvetannmarsjen 2013

Photo 14.02.13 19 44 14

Det har skjedd veldig lite på en stund. Jeg har ikke fått noe mer informasjon fra spesialenheten om videre fremgang. Bare fått en bekreftelse på mottatt anmeldelse. Det ser ut til at de ønsker å etterforske forholdene.

Jeg engasjerer meg også en del i andre ting, som er til stor hjelp. Trener ukentlig på angsten min og synes det fungerer bra på noen måter. Ikke alt fungerer som det skal enda. Er fortsatt en lang vei å gå, spesielt i forhold til at jeg har flashbacks som er en stor plage.

Det neste jeg skal være med på er å delta i Løvetannmarsjen 2013. Løvetannmarsjen er en årlig markering for å hylle de man kaller for løvetannbarn. Barn som er vokst opp under psykiske, fysiske og seksuelle overgrep og er overlevere. Marsjen finner sted kl 11 onsdag 19. Juni. Den går fra Oslo S til Stortinget. Du kan melde deg på direkte hos Løvetannmarsjens facebook event eller melde deg i aksjonsgruppa her på siden. Hadde vært fantastisk å se mange av følgerene mine møte opp. Ta overgrepsutsatte på alvor.