Intervjuer med meg

Dette er intervjuer jeg har deltatt i for å fotelle min historie, samt kronikker jeg har hatt i uklike medier for å sette søkelyset på voldtektsdebatten og menn og voldtekt. Her kan du lese og høre disse.

983973_10152916167730368_1103294495_n

Samtale om Tabuer i Salongen på NRK P2 11.05.15

Lydklipp

Intervju i VGpluss 25.04.2015

Intervju NRK Østlandssendingen 08.04.2015

Lydklipp

Jeg ble kåret til Månedens mann hos Reform ressurssenter for menn i Mars 2014

Det finnes et sexliv etter voldtekt – Intervju i Cupido

Bryt stilla om valdtekt – Intervju på Framtida.no

Voldtatt i sin egen leilighet – Intervju i Juntafil på P3

+ Radio intervjuet

Kronikk NRK Ytring

Intervju NRK om omfangsundersøkelsen 11.03.14

+ Radio klipp fra NRK 11.03.14

Skammen min – Kronikk hos Radikal Portal

Politiet lo og nektet å tro han var forsøkt voldtatt – Kronikk hos Radikalportal

ABC – nyheter Politiet hånflirte da han anmeldte voldtekten

 

VG intervjuet ikke alle fikk lest

Bilde 08.05.15, 15.06.59

Idag har jeg vært i opptak til Salongen på Nrk P2. Intervjuet kan høres førstkommende mandag kl 18.00. I dette programmer har de en spalte som handler om vår tids største tabuer. Der forteller jeg min historie, hvorfor voldtekt og menn er et tabu og hvorfor voldtekt er et vanskelig tema å snakke om, for de guttene og menne som er rammet.

Ble også intervjuet av VG for noen uker siden. Dette intervjuet ble lagt bak pluss sidene til VG og derfor ikke tilgjengelig for alle. Nå kan du lese det her.

Bilde 25.04.15, 15.06.58

Følelser

gråt

Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med meg. Da jeg var liten ble jeg mobbet fordi jeg var tjukk og ble både innadvent, lei meg og utviklet angst. Jeg holdt ofte gråten inne, men utagerte med agresjon i perioder. I voksen alder har jeg alltid vært opptatt av rettferdighet, og at svake i samfunnet skal ha det bra. Jeg har alltid reagert om jeg finner ting urettferdig. Men jeg har fortsatt holdt gråten inne.

De siste årene har jeg endra meg følelsesmessig, gråten sitter løst. Blir utrolig rørt av tv programmer om urettferdighet, historier om mobbing, rus, omsorgssvikt og overgrep. Jeg klarer ikke lenger å holde igjen, jeg gråter i strie strømmer. Er det en god eller dårlig ting?

Skal man være profesjonell, gjelder det å ikke vise for mye følelser.  Men en sykepleier som ikke viser noe, må jo anses som kald og lite opptatt av sine pasienter. Det finnes jo forskjellige måter å gjøre det på også. Man kan gå ut av rommet til pasienten om man feks. «stygg» griner så snørr og tårer renner. Det gjør jo ingenting om pasienten ser om man er rørt til noen tårer. Det er vel ikke galt å vise? Eller anses det som uprofft?

Sinne får meg nå til å gråte. Før når jeg var sint, utagerte jeg med stygge ord og en hissig tone.

Jeg har jo kjent på håpleøsheten mange ganger. Som når politiet ikke ville tro meg og når kontoret for voldsoffererstatning ikke trodde på meg. Jeg ble sint, men jeg utagerte ikke. Jeg gråt.

Jeg gråter når jeg ser slike illustrasjoner som under. Det er fordi jeg blir så sint! Illustrasjonen er hentet fra Nrk denne helgen. Her er det en del mennesker som mangler. Mennene som blir voldtatt. Hvorfor? Jeg har vurdert ofte om jeg skal gi opp, når man sitter der og tårer og snørr renner. Skal man gi opp å kjempe for en alminneligjøring av at overgrep også rammer gutter og menn? Er det noe vits å fortsette? Media og andre viktige formidlerer gjør jo ikke noe med det uansett. Jeg gråter når jeg tenker på alle de som lurer på om de er alene om å oppleve voldtekt. Mennene og guttene.

NEI! Jeg skal aldri gi opp

IMG_2101