Hvorfor gidde å engasjere seg?

983973_10152916167730368_1103294495_n

Hvordan skal man engasjere seg? Hvordan blir man hørt? Hvorfor bry seg? Dette er det mange som tenker. Noen har en forestilling om at det betyr lite, og også ingenting om de gjør noe. «Det er sikkert andre som er flinkere, som gjør en større forskjell en hva jeg kan»

Jeg har en annen oppfatning. Vi har sett eksempler gang på gang dette året. Enkeltpersoners engasjement, har fått tusenvis ut i gatene. Som feks 14 år gamle Villemo, som skapte et opprør mot mobbing, og Faten Mahdi Al-Hussaini, som fikk norge til å demonstrere mot IS.

Det er disse personene, som gir meg et håp om at mitt engasjement kan bidra til noe. Bidra til at vi åpner øynene, får ting på dagsorden og skaper engasjement. Om så mange som 8000-16000 blir voldtatt hvert år, er det en viktig sak.Men om det er flere eller færre, er det fortsatt en viktig sak for meg. Klart de overnevnte sakene, er saker som folk har et nært forhold til og som gjør det lett å engasjere seg i. Men det burde voldtekt være også. Ingen burde oppleve å bli voldtatt. Ingen!

Om det er noen der ute du kjenner som er voldtatt eller kanskje er det selv også vil det være lettere å engasjere seg i den saken også. Det har jeg erfart selv.

Men vi greier ikke hviske overgripere og voldtektsforbrytere i øret, at det de gjør er galt. Vi klarer ikke fysisk å stoppe moren eller faren fra å gjøre et overgrep. Vi klarer ikke stoppe gutten eller jenta fra å bryte noens grenser, ihvertfall ikke i det øyeblikket det skjer. Det må gjøres lenge før.En holdningsendring må til.

Det å endre holdninger til folk er vanskelig. Om ikke helt umulig. Men alikevel må vi gjøre et forsøk. Vi må fortelle barn og unge at å trå over noens grenser, ta for seg eller utføre seksuelle handlinger ved tvang, ikke er noe annet enn voldtekt. Det er ikke bare ulovlig, men det ødelegger også liv. Voldtekt er smertefult for de berørte, men også et samfunnsproblem.

944719_10152916121990368_855420622_n

Et engasjement trenger ikke komme av selvopplevde hendelser, men ofte kan nettopp du som utsatt bidra mer, fordi du har med deg en erfaring mer, enn den som ikke er utsatt.

Jeg synes et engasjement skal komme fra hjertet. Det behøver ikke å være slik at en person skal gjøre alt. Samler man seg for å bekjempe voldtekt, kan hver enkelt person gjøre litt. Litt som betyr mye. Noe som betyr mye for mange.

Det finnes mange som engasjere seg der ute. Jeg har bla. en aksjonsgruppe på facebook der du som ønsker at alle utsatte skal tas på alvor, kan melde deg inn. Der er det åpent for at alle som ønsker kan bidra. Være seg å arrangere fakkeltog, opplysningsarbeid, plakataksjoner, debatter med politikere, bidra til lovendringer, påvirke systemer osv.

Engasjer deg!

 

Glad jeg er kvitt «Styggen på ryggen»

darkness
Det har gått mange måneder siden sist jeg har skrevet innlegg her på bloggen. Tenkte å oppdatere dere litt på hva som har skjedd i sommer og i høst.
Etter en lang bilferie i sommer Oslo-Nordland og Bergen-Trondheim, solgte jeg leiligheten min i Oslo. Kjøpte leilighet like etter i Bergen, og flyttet dit på sensommeren. Det var en lettelse å flytte ut for å slippe å bli påminnet om hver eneste dag, hva som skjedde der, men også trist å forlate venner og familie i Oslo.

I August, September og Oktober har jeg vært i praksis på sykehjem. En opplevelse som har gitt meg mye, men som også var en utfordring. Angsten både med det å være ute i arbeid igjen etter noen år uten, og det å møte og arbeide med mennesker var utfordrende i starten. Etter noen uker gikk det veldig bra. Føler jeg har fått et noe mer normalt forhold til angsten, det er helt normalt å både være skeptisk og litt redd for nye situasjoner og ting i livet. Det å jobbe med gamle er en utrolig givenes og fin ting.

Til slutt hadde jeg tenkt å kommentere noe rundt, OnklP & De fjerne slektningene’s siste låt «Styggen på ryggen».

Låta har mottatt strålende kritikker i bla. VG, og er sagt å være årets låt av radiokanalen P3. Jeg mener låta er viktigere enn som så, ikke bare for meg og min historie, men også fordi den beskriver angsten på en så forståelig måte at alle kan sette seg inn i hvordan følelsen av angst er.

Tekstlinjen «Ta’kke en telefon, rører ikke post. Ikke prøv å ringe på, døra mi er låst. Hopper snart i sjøen, det herre blir for grovt.» Er som om de har skrevet om meg for noen år siden, da jeg hadde en stor bunke regninger i postkassen og telefon daglig fra kreditorene. Tankene om håpløshet og at det å henge meg, ville løse alt. Selvom jeg har prøvd å formidle hvordan angst, depresjon og psykiske problemer utarter seg for meg og at dette er følelser de fleste med angst har. Synes jeg at denne sangteksten formidler det mye bedre og bredere. Dette er århundredes sang og bør høres.

Føles som jeg er i helvete
Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
Hvor jævla skeis det here livet mitt går
Er det rart jeg er redd
Når styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
Oppå skulder’n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet

Kjære politibetjent

image

Ut ifra hva jeg forstår har ikke politiet noen rettningslinjer i møte med utsatte for overgrep eller voldtekt, utover de etiske rettningslinjene for politiet. Nå snakker jeg om det første møtet med politiet og de møtene som er spontane, og ikke i de møtene der man har avtale for å gjøre anmeldelser hos sedlighetsavsnittet.

Det første møte er ofte med en betjent som står i vakten på politistasjonen ofte i helgen. I mitt tilfelle var møtet på en søndag, med en konsulent som jobbet deltid på sentrum politistasjon. Jeg har selv reagert på at jeg ikke fikk snakke med en politibetjent. Hvordan kan vi være sikre på å bli tatt på alvor i en slik situasjon. I mitt tilfelle ble jeg ikke tatt på alvor.

Det er parfoksalt at politistasjonen jeg tilhører er Stovner, og saken ble vidresendt til en etterforsker der. Stovner politiet fikk mye skryt av Anders Anundsen (Frp) for sitt arbeid med vold, da regjeringen holdt seminar om vold i nære relasjoner. Men hvordan fungerer det egentlig når de har ansatte som ikke ser, eller forstår at det er en voldtekt som har skjedd når en menn anmelder?

220px-Anders_Anundsen_2D_3_2D_3_2E_jpg_DF0000301281_(crop)

Det burde utarbeides klare rettningslinjer for politiet. Idag er det eneste spørsmålet de skal stille «hvilken klær hadde du på?». Dette er ikke for å være dømmende mot kvinnens bekledning, men fordi det er nødvendig å sikre spor på klærne.

Jeg tenker jo en rekke spørsmål hadde vært på sin plass. Har ikke personen vært på overgrepsmotak først å fått det stadfestet, vil det jo være naturlig å avdekke om det virkelig har vært en voldtekt. Mange «feilanmeldelser» kommer i systemet og politiet bruker verdifull tid på dette. Det gjør at viktige spor kan gå tapt i andre saker. Jeg oppfordrer alle som er usikre, å oppsøke politiet uansett. Mitt forslag ville være at man feks kan legge frem loven for personen som kommer for å anmelde, slik at man kan lese igjennom å finne ut om man «går under loven».

image

Hvis det er slik som i mitt tilfelle, der jeg fortalte at jeg misstenkte at jeg var blitt dopet ned og at det var utørt en seksuell handling. Ville jeg ønsket at politiet stilte meg det direkte spørsmålet: «Har du  blitt voldtatt?».

Hvorfor kan de ikke ha egene rettningslinjer iarbeid med voldtekt og overgrep? Håper noen i politiet kan svare meg. I mine øyne koster ikke dette stort, i forhold til det det koster den feilbehandlede.