Utsatte for overgrep er mennesker

Først og fremst vil jeg jo si, at overgrep er et vidt begrep og brukes bla. om fysisk og psykisk vold, seksualisertvold, og seksuelt missbruk. Det kan altså være alt fra maktmissbruk utført av familie, sjefer, myndigheter eller mennesker i maktposisjoner. I dette innlegget tar jeg for meg Overgrep i sammenhengen seksuelle overgrep og voldtekt.

«Media sier lite om voldtekt av menn» Skriver 16 år gamle Elinor Strandheim I Aftenposten. Hun fortsetter «Det vil ikke si at de ikke finnes». Hvordan kan en 16 år gammel jente, være mer opplyst om samfunnet rundt seg enn en voksen «Kvinnesakskvinne»? Jeg tenker at enkelte feminister har litt skylapper for andre ting enn nettopp det de jobber med, kvinnepolitikk og feminisme. Jeg har prøvd å ta et oppgjør med noen av de, og sagt at jeg skulle ønske man kunne se på kampen for utsattes rettigheter med et mer kjønnsnøytralt perspektiv, og at man kunne samarbeidet om saker som omhandler temaer for å styrke utsattes rettigheter. Andelen kvinner som opplever seksuelleovergrep og voldtekt i voksen alder er størst, og dermed er det ikke noe fokus på menn som har opplevd overgrep som barn eller opplever overgrep i voksen alder.
Her er noen av de tilbakemeldingene jeg har fått fra kvinner i kvinnegrupper:
-”I hovedsak ER det en kvinnesak, men som dessverre også rammer menn.”
-”Jeg vil bare ikke at det skal gå på bekostning av at kvinner ikke får lov til å kjempe mot voldtekt som de vil lenger”
-«Overgrep er kvinnepolitikk, fordi det er flest kvinner og barn som utsettes for overgrep»

Hvem er så disse barna når de blir voksne? Jo, disse barna er både kvinner og menn som har blitt utsatt for overgrep som barn. Mennesker av begge kjønn, som kanskje sliter med senskader som psykiske lidelser, skyldfølelse og traumer. Folk som kunne trenge å anmelde en sak, de aldri har snakket med noen om.

Det er disse menneskene vi sammen bla. burde jobbe for å bedre rettssikkerheten til. Ifølge flere ulike norske studier, kan vi se at fordelt på kjønn er det fler jenter enn gutter som opplever overgrep. Det som imidlertid ikke er tatt med som er en vanskelig faktor, er de mørketall som ofte knytter seg til gutters forhold til det å snakke om overgrep.
Her har jeg samlet et utvalg av studiene i Norsk sammenheng(Samlingen er hentet fra Redd Barnas rapport om ”Seksuelle overgrep, Omfang og rettsapparatets behandling”).

overgrepsstatistikk bilde
Kommentaren til statistikken fra Rapporten til Røde kors lyder slik
-”Hva vet vi om omfanget av seksuelle overgrep mot barn?
Ovenfor har jeg gjengitt en rekke undersøkelser som samlet gir et svært uklart blide av omfanget av seksuelle overgrep mot barn. Forskjellene i resultatene av undersøkelsene er knyttet til tre forhold: For det første er det forskjeller mellom utvalgene. Et tilfeldig nasjonalt utvalg, kan gi et annet resultat enn en studie av en bestemt gruppe, som for eksempel studenter. For det andre skyldes noen av forskjellene ulikheter i definisjoner av seksuelle overgrep. En definisjon som fanger opp mange seksuelle handlinger fører selvfølgelig til et høyere omfang enn en definisjon som for eksempel bare tar med overgrep som medfører genital berøring. For det tredje kan noen av forskjellene skyldes mer tekniske forhold, slik som svarprosenten. Dersom en undersøkelse har et stort bortfall kan dette påvirke resultatet. Det er med andre ord flere kjente forhold som er med på å påvirke resultatene i undersøkelsene. Man kan spørre seg om man vet noe om omfanget i det hele tatt, eller om man må nøye seg med å konstatere at resultatene av undersøkelsene er så sprikende at vi ikke kan si noe. Slik jeg ser det vet vi en god del om omfanget av seksuelle overgrep i Norge. Den første nasjonale representative undersøkelsen (Sætre, Holter og Jebsen 1986) viste et omfang på 16 %, mens Tambs (1994) viser et omfang av seksuelle overgrep på 23 %, dersom alle tas med. Begge undersøkelsene finner større omfang av overgrep blant jenter enn blant gutter. Begge undersøkelsene lider under en forholdsvis lav svarprosent. I Sætre, Holter og Jebsen var svarprosenten 48 %, mens den bare var 37 % i Tambs undersøkelse. Om det er 16 % eller 23 % som utsettes er i denne sammenheng ikke av avgjørende betydning, undersøkelsene har uansett vist at omfanget av voksnes bruk av barn til egen seksuell tilfredsstillelse er betydelig her i landet.”

Undersøkelsene som er gjort er altså ganske sprikende, og sannsynligvis inneholder de mengder med mørketall, hva angår gutter. Det finnes mange grunner til mørketall. I Lene Østbys rapport ”Hva hindrer utsatte for seksuelle overgrep i å søke hjelp?” blir mange av disse beskrevet. Det er også lagt frem grunner som gjør det vanskelig for gutter å fortelle om overgrep, i Dr. avhandlingen til Torbjørn Herlof Andersen, som gjengis i Politiets rapport ”Voldtektssituasjonen 2012” :
-”Lite oppmerksomhet har vært rettet mot menn som har opplevd tilsvarende krenkelser. Voldtekt av menn er tabubelagt og taushetsbelagt, og samfunnets beredskap for håndtering og oppfølging av menn som fornærmet part, er dårligere enn for kvinner. På denne bakgrunn er det sannsynlig at mørketallene for menn som har vært utsatt for voldtekt, er høyere enn tilsvarende for kvinner…… Forsker Torbjørn Herlof Andersen har i sin doktorgrad redegjort for mytene om at menn alltid skal ha lyst på sex, om at man blir ”homo” av å ha sex – frivillig eller ufrivillig med en annen mann, og at man selv blir overgriper dersom man har vært utsatt for overgrep selv. Disse mytene bidrar til at menn ikke tør fortelle hva de har vært utsatt for (Intervju med Torbjørn Herlof Andersen av Siri Lindstad, publisert 05.01.2010
Lene Østbys rapport – ”Hindringer mot å søke hjelp” Sier dette:
-”Ingen av de overgrepsutsatte oppsøkte hjelpeapparatet umiddelbart etter overgrepet. Hovedgrunnen til dette var at de ikke tolket hendelsen som et seksuelt overgrep fordi det de hadde blitt utsatt for ikke stemte med de forestillingene de hadde av en voldtekt. Overgriperen var en person de kjente, en kjæreste, en venn, en slektning, en de i mange tilfeller hadde tillit til, og ikke en fremmed som overfalte dem, slik de stereotype voldtektene framstilles, det som ofte kalles overfallsvoldtekt. Mange tok på seg skylden for det som hadde skjedd, og de skammet seg. De klandret seg selv for å ha blitt med overgriper hjem på nachspiel, for å ha drukket for mye og for å ha opptrådt naivt. De skammet seg, forsøkte å skjule det som hadde skjedd og fortalte det ikke til noen av frykt for å bli påført mer skam. De forsøkte heller å fortrenge opplevelsen.
De hadde generelt lite kunnskap om hjelpetilbud og hvor de kunne henvende seg for å få hjelp. De som hadde hatt omfattende kontakt med hjelpeapparatet tidligere, var redde for at hjelpen skulle oppleves som et nytt traume. De hadde erfart at hjelpeapparatet ikke ivaretok deres behov, og de var skeptiske til at de ville få hjelp. Flere var redde for overgriper og valgte av den grunn ikke å oppsøke hjelpeapparatet fordi de trodde at det kunne føre til ytterligere vold.
Det private nettverket, bestående av familie og venner, hadde stor betydning for hvordan de utsatte forsto handlingen de hadde vært utsatt for og for hvordan de forholdt seg til hjelpeapparatet. Noen opplevde nettverkets støtte, forståelse og aktive hjelp som avgjørende for at de kom i kontakt med hjelpeapparatet, mens andre opplevde at nettverket ikke var til hjelp. En hadde blitt nektet å søke hjelp i det hele tatt, andre ble ikke tatt på alvor eller trodd. Reaksjonene de ble møtt med bar preg av at nettverket hadde lite kunnskap om seksuelle overgrep og overgrepsutsattes behov.
Oppsummert kan hindringene mot å søke hjelp kan knyttes til fem forhold:
Forhold ved overgrepet. Overgrepet samsvarte ikke med forestillingene de hadde av seksuelle overgrep og voldtekt, særlig fordi de kjente overgriper, og fordi det heller ikke ble brukt vold.

Forhold ved dem selv.

De tok på seg mye av ansvaret for det som hadde skjedd og skammet seg. De hadde ikke opptrådt slik de så for seg at et verdig offer skulle opptre.
Forhold ved hjelpeapparatet. De manglet kunnskaper om mulighetene for hjelp, eller de hadde ikke tillit til hjelpetilbudene de kunne få.
Forhold ved det private nettverket. De ble enten nektet å søke hjelp, fikk ikke hjelp til å forstå hendelsen som et overgrep, eller fikk ikke støtte til å søke hjelp.

Forhold ved overgriper.

De var redd overgriper og eventuelle nye overgrep.
Fagpersonenes meninger om hva som hindret overgrepsutsatte å søke hjelp, samsvarte med de utsattes, men de var i liten grad oppmerksomme på nettverkets betydning. Fagpersonene var opptatt av at noen grupper kan ha høyere terskler for å søke hjelp, blant annet menn, unge kvinner, personer med minoritetsbakgrunn og personer med funksjonsnedsettelser.”
Jeg mener ikke med dette, at det skal være noen slags mannskamp, at vi som voldtatte menn må ut å gå i tog for å fortelle verden at vi finnes. Det som er viktig for meg er å kunne fortelle at fokus kanskje ikke nødvendigvis må ligge på kvinner, fordi barna vokser opp til å bli både kvinner og menn. Ofte med senvirkninger. Jeg ønsker bare å fortelle at overgrep skjer begge kjønn, selv om kvinnegruppe medlemmer tror barn er en kjønnsløs gruppe. Jeg mener det må gå ann å jobbe sammen om å styrke rettighetene, rettssikkerheten og jobbe for å styrke hjelpeapparat og helsevesen, slik at alle utsatte kan leve gode liv.

Boka «Bak lukkede dører – En bok om voldtekt» tar for seg temaet på en glimrende måte. Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, tar for seg temaet voldtekt fra alle vinkler. De prøver å gjøre de usynlige bak mørketallene synlige, ved å fortelle at de finnes. De forteller historien til både overgriper og utsatte av begge kjønn. De tar også opp problematikken rundt «radikalfeministene» som fortsetter i sitt gamle spor, der de forteller verden at voldtekt er kvinnesak og at det kun er kvinner som er utsatt og som de vil si «offer for mannens, vold, voldtekt og drap». I boka skriver de «Voldtekt av kvinner kan ikke forstås uten at vi forsøker å forstå voldtekt av menn.(…….) Feminister og kvinnebevegelsen kan ta mye av æren for at vold mot kvinner generelt, og voldtekt spesielt,har gått fra å være tabubelagt og av politisert til å oppta stadig flere. Uten deres arbeid hadde det ikke vært en forbedring av helsetilbudet og hjelpeapparatet for de som er rammet, og voldtektslovgivningen hadde trolig ikke endret seg like raskt. Allikevel er det trolig slik at når voldtekt på mange måter har blitt forstått som et rent kvinnepolitisk anliggende, så har mannlige ofre for voldtekt blitt usynliggjort.» Krisesentrene hadde feks ikke lovbestemt at de skulle tilby hjelp for utsatte menn, helt frem til 2010. I 2010 var det en stor debatt om akkurat dette. Hvordan skulle man løse at kvinner kunne møte på det kjønnet som hadde forvoldt de skader både fysisk og psykisk. Selv om ikke dette var lovbestemt tilbød de fleste også noe for Menn. Boken «Bak lukkede dører – en bok om voldtekt» anbefaler jeg på det sterkeste at alle leser. Spesielt de kvinnene som mener at voldtekt er en kvinnesak, Radikalfeministene med skylapper for å se at voldtekt er mer enn et kvinne anliggende, men at det er et problem som omhandler alle mennesker. Her kan du også lese «Fra de stummes leir» en Masteroppgave i sosialantropologi som omhandler menn som har opplevd overgrep, fra menn og kvinner.

Til slutt, vil jeg rette oppmerksomheten mot alle de kvinner som virkelig gjør en innsats for å hjelpe de kvinnene, guttene og jentene og mennene som har opplevd overgrep. Innenfor overgrepsmotak, ressurssentrene og kvinner selv utsatte for overgrep, finnes det mange fantastiske personer. Anett B. Eck og Wibekke Adele Grønlund, som har satt ansikt på det å være utsatt som barn og ikke ha muligheten til å anmelde overgriper i voksen alder. De, med mange har vært den største pådriver for å fjerne foreldelsesfristen i grove sedlighetssaker. Alle damene på Dixi – ressurssenter, som hver dag jobber med å gi utsatte terapi, hjelp til selvhjelp og sprer nyttig informasjon til skoleelever og andre. Kvinnene bak Løvetannmarsjen, som er en stor begivenhet som hyller alle barn utsatt for alle slags overgrep. Såkalte Løvetannbarn. Løvetannbarn er et barn som er vokst opp under forhold der vold og overgrep har funnet sted og navnet kommer fra at Løvetannen har en bemerkelsesverdig evne til å overleve.

dixibilde

«Ta overgrep på alvor»

20130409-172338.jpg

En ordbok for de som vil bli tatt på alvor, når de jobber med å ta overgrep på alvor.

SEX eller seksualitet = Ordet kommer fra det latinske ordet sexus som betyr kjønn. Seksualitet omfatter kjønnslivet og alt som knytter seg til det. Dette inkluderer både de rent fysiologiske og medisinske sidene, men også de følelser som er knyttet til kjønnslivet. Sosiale anliggender og etikkspørsmål er også viktige i forhold til temaet. Det vitenskapelige studiet av seksualitet kalles sexologi.

Overgrep = Er handlingen, at noen krysser og krenker din grense enten for seksualitet eller andre personlige ønsker. Med andre ønsker kan feks. mene politisk arbeid. Det kan være folk som blir krenket av politi og rettsvesen, politikere, diktatur, arbeidsplassen, mor og far og andre personer i makt posisjoner. En ufrivillig handling.som skjer med mennesker av begge kjønn i alle aldre. Men oftest er ordet brukt i sammenhengen seksuelle overgrep.

Seksuelt missbruk = Seksuelle overgrep der overgriper nødvendigvis ikke bruker vold. Dette omtales ofte som missbruk, og ikke seksualisert vold. Ordet seksuelt missbruk blir oftest brukt i overgrepsaker mot barn, men også voksne, funksjonshemmede og eldre kan bli missbrukt.

Vold = Handlinger som har til hensikt å skade en annen. Enten med slag og spark, men også med psykisk overtak og makt, som omtales som psykiskvold. Det er i situasjoner der noen har makt ved bruk av trusler og ord.
Blind vold= Når noen slår eller sparker en annen, uten motiv. Blind vold blir også omtalt som umotivert vold.

Seksualisertvold= er når man får sine grenser for intimitet, seksualitet krenket av andre med vold og makt. Under benevnelsen Seksualisert vold kommer alle voldtekter, barnevoldtekt, eldrevoldtekt, Overfallsvoldtekt og voldtekt i nære relasjoner.

Offer = En religiøs handling som består i å bringe en gave eller overdra, overgi noe, oftest til en guddom, for å opprette eller vedlikeholde kontakt mellom giver og mottager.

De som har blitt utsatt for overgrep, blir ofte omtalt som offer. Jeg eller andre utsatte har hverken gitt oss i gave, for å opprettholde en kontakt med gjerningsperson, ei heller er gjerningspersonen guddommelig. Man har blitt utsatt for noe, så derfor synes jeg utsatt er et mye bedre ord å bruke.

Ta overgrep på alvor = betyr å ta den krenkende handlingen på alvor.

Ta overgrepsutsatte på alvor = Å ta voldsutsatte, voldtektsutsatte, barn utsatt for seksueltmissbruk, mennesker som blir utsatt for krenkelser av stat, politi, arbeidsplassen, rettsvesenet, diktatur, og andre mennesker som vil tilegne seg makt, med vold eller psykisk vold på alvor.

En rettighet = en frihet eller privilegium.

Det jeg legger i å ta overgrepsutsatte på alvor er: Ikke utsette utsatte for unødvendig press, ta hensyn til psykiske lidelser, opprettholde tilbud som omhandler helsetilbud, Etterforske overgrepsaker på en verdig måte. Styrke utsattes rettigheter, fremfor gjerningspersonens. Om du vil arbeide med denne saken ta kontakt her.

Stortingsmelding 15. Om vold i nære relasjoner

skygge-mann20-1024x767_gray

En jeg kjenner var hos Politiet å skulle anmelde en voldtekt her om dagen. Voldtekten skjedde for en stund siden og overgriper er hennes tidligere kjæreste.Politikvinnen åpner samtalen med «Du vet at det er ulovlig å anmelde noe som ikke er sant»

Det er riktig av politiet å opplyse om dette ved avhør og anmeldelse. Men når oppfølgingskommentaren hennes er noe av det mest forferdelige jeg har hørt. «Dette høres ikke ut som det er voldtekt, siden det var kjæresten din. Er du sikker på du vil dette siden det skjedde for så lenge siden». Da lurer jeg på hvor kunnskapen hos politiet er? Hadde denne politikvinnen satt seg inn i statistikken og jobben sin, ville hun hatt kunnskap om at de fleste voldtekter ikke er overfallsvoldtekter med ukjent gjerningsmann, men voldtekt utført i parforhold, med kjent gjerningsmann.

Men nå skal det forhåpentligvis bli en endring. I morgen presenteres Stortingsmelding nr 15. om vold i nære relasjoner, der det bla. beskrives om hvordan man som utsatt skal bli tatt imot hos politi.

«9.3.2 Den voldsutsattes møte med politiet

I en allerede vanskelig situasjon kan det å kontakte politiet for å fortelle om vold i nære relasjoner være en stor belastning. At politiet og påtalemyndigheten møter den voldsutsatte med empati og profesjonalitet har avgjørende betydning for den utsattes opplevelse av å bli ivaretatt. Dette vil igjen få betydning for viljen til å anmelde og samarbeide med politi og påtalemyndighet.

Et av målene for kvinnebevegelsen på 1960- og 70-tallet var å sørge for at det som da gikk under navnet kvinnemishandling, ble behandlet som lovbrudd. På denne tiden ble hendelser i familien, inkludert voldsutøvelse, først og fremst sett på som private anliggender, også av politiet. Søkelyset som ble satt på politiets innsats gjennom den internasjonale forskningen på 1970- og 80-tallet avdekket også et lite positivt bilde (Dobash & Dobash 1980, Hatty 1989, Stanko 1989, Zoomer 1989). Mishandlede kvinners erfaringer med politiet fremsto i all hovedsak som negative. Politiets innsats var sjelden egnet til å skape trygghet, og i tillegg opplevde mange av kvinnene å bli behandlet på en respektløs måte. En av de første norske studiene av voldsutsatte kvinners erfaringer med politiet, viste mye av det samme. Flere av de intervjuede kvinnene mente at voldsproblemene deres ikke ble tatt alvorlig, og de følte seg snarere mistenkeliggjort enn godt behandlet av politiet (Lund 1992).

I evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner viser Aas at politiets arbeid på dette feltet har endret seg betraktelig. Det sterke søkelyset på vold i nære relasjoner har bidratt til merkbare endringer i forståelsen- og håndteringen av saksfeltet. Voldsutsatte møtes med større forståelse og kunnskap av politiet, men evalueringen tyder på at dette i stor grad er person- og stedsavhengig. Resultatene viser også at politiet har en kommunikasjonsutfordring i møte med voldsutsatte og at dette er et felt med forbedringspotensiale (Aas 2013).

I evalueringen vises det til at avstanden og konfliktflatene mellom politiet og kvinnene i første rekke handler om kvinnenes opplevelse av ikke å bli forstått. Det anbefales at politiet i større grad tilegner seg innsikt i den kompliserte psykologien som binder mange voldsutsatte til en overgriper over lengre tid (ibid.). En nærmere omtale av de psykologiske mekanismene som oppstår når volden finner sted i et parforhold gis i kapittel 3.2.

Videre vises det til at avstanden mellom politiet og de voldsutsatte også beror på urealistiske forventninger til politiet, både når det gjelder hvor rask saksbehandlingen kan gjøres og hva politiet har makt til å foreta seg. Politiet på sin side kan bli flinkere til å forklare en rekke spørsmål, som hva et politiavhør innebærer, hva som er politiets rolle, hva politiet er nødt til å spørre om uten at det ligger mistillit bak spørsmålene, rettssystemets krav til bevis, tidsperspektiver når det gjelder etterforskningen, og hva politiet kan, og ikke kan, hjelpe de utsatte med.

Det understrekes at det er svært viktig for voldsutsatte at de får en forklaring og en begrunnelse på hvorfor politiet eventuelt har henlagt straffesaken. Politiet bør informere om at det ikke ligger noen mistanke om falsk forklaring bak henleggelsen, men at det er strenge krav til bevis for å oppnå domfellelse, og at politiet ikke kan tiltale noen uten at man har et solid nok bevismateriale.

Det vises også til et forbedringspotensial når det gjelder kontinuiteten i politiarbeidet. Som eksempel nevnes at dersom politiet har problemer med å organisere tjenesten slik at den voldsutsatte blir fulgt opp av den samme politibetjenten hele veien, bør i det minste den nye politibetjenten forsøke å sette seg inn i den voldsutsattes historie i forkant av møtet (ibid.). Kontinuiteten henger også sammen med saksbehandlingstiden, og det vises til at bedre informasjon fra politiets side kan redusere noe av byrden ved ventetiden.

Som et ledd i oppfølgingen av evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner skal det igangsettes et utviklingsarbeid i regi av Politidirektoratet for å sørge for bedre metodikk og rutiner knyttet til politiets møte med voldsutsatte. Målsettingen er å sørge for at avstanden og konfliktflatene mellom politiet og den utsatte blir minst mulig. Bedrede rutiner for informasjon peker seg ut som et særlig viktig område»

Se uttalelsen fra Dixi om meldingen i Morgennytt på NRK  og les resten av Stortingsmeldingen her.