#jegerher @ReddBarna

Jeg er her kampanjen til Redd barna har nå gått i et år. Jeg er lei meg for at jeg ikke har fått skrvet mer om denne kampanjen i året som har gått. Jeg har skrevet litt om den her på bloggen og i sosialemedier. Jeg har også delt noen av de fantastiske kampanjefilmene tidligere.

Igår var det offisiell avsluttning av kampanjen på Doga i Oslo, med live stream (her er opptaket) for de av oss som ikke kunne være der. Jarle Holseter fra utsattmann og Annett B. Eck var blandt mange viktige personer som hadde innlegg. Disse to er også noen av de som har vært med på lanseringen av kampanjen. Annett er medt kjent for å ha jobbet for avskaffelse av foreldelsesfristen.

Kampanjen har bla. fokusert på hva barna ønsker seg fra oss voksne. Barn og unge har selv bidratt med kravene. I noen av byene ble disse hengt opp i et nett av barnehage og skole barn som var med. Kravene ble skrevet på hjerter og hengt opp sammen bamser og annen pynt. Et av kravene er dette;

12208275_10153205209321630_8208826665417172984_n
I kampanjebyene har det også blitt arrangert allmøter, konserter og seminarer med foredrag fra utsatte til fagpersonell som jobber med barn. Det er det som gjør denne kampanjen til den viktigste kampanjen noen sinne. Dette fokuset er selvsagt noe udanningsdepartementet og politikerene burde ha tatt tak i for lenge siden. Fagpersoner som politi, sykepleiere, lærere, barnhageansatte og idrettslagsledere må ha mer kunnskap om vold og overgrep mot barn. Ved å ha kunnskapen er man mer rustet for å ta praten og for å kunne oppdage de barna som lider.

Kampanjen er også viktig fordi det har fått voksne til å snakke. Voksne som vanligvis ikke snakker om temaet. Overgrep skal snakkes i hjel ikke ties i hjel, slik som i gamledager. Jo mer naturlig det er for voksne å snakke med barna om dette temaet jo lettere blir det for barn å utrykke seg om det.

På nettsiden har det blitt publisert en rekke sterke filmer, der kjente voksne og barn har hatt stemmen til overgrepsutsatte. Frank Tjosås, Nicolai Kleve Broch og Silyaer er blandt noen av de som bidrar i filmene. Her er et utvalg av filmene og resten av filmene kan du se nederst i innlegget.


Jeg vil gjerne takke dere i Redd Barna, Ane Aamodt og dere som har bidratt i kampanjen, for en fantastisk kampanje og vel gjennomført. Aamodt lovdte meg i en epost i Januar i fjor, før lanseringen, at fokuset skulle være på alle utsatte. Noe de har vist oss til gangs.

«Jeg er her» betyr at vi voksne er her for å beskytte barna for det mest grusomme et menneske kan oppleve, men det betyr også at når det grusomme ikke har blitt ungått er vi voksne her for de barna som vil åpne seg og snakke om det som skjedd dem. «Jeg er her» betyr for meg personlig, at vi må fortsette med det nå når kampanjen er over også. #jegerher og jeg ønsker at ingen opplever det #jegharopplevd og fremfor alt ingen barn. Ingen barn skal avvises av offentlige fagfolk og tjenestefolk. De skal aldri oppleve å ikke bli trodd. #Tenkom verden hadde sett alle.

Selvmord

Medicin_775529a

Idag er det 1 år siden jeg mistet en venn i selvmord. Slike dager blir naturlig nok brukt til refleksjoner om livet og døden. Og ikke minst rundt det å velge selv om man vil leve eller dø.

Det blir sagt mye stygt om de som velger å gjøre slutt på livet. Feks at de bare har tenkt på seg selv. Men ingen vet vel helt sikkert hvorfor man tar denne avgjørelsen. Psykiske plager, økonomi, rus og somatiskelidelser kan være noen årsaker. Mange sier det er en feig ting å gjøre, men er det egentlig det? Har ikke alle rett til å bestemme over eget liv? Selvsagt er det jo ikke lov å ta sitt eget liv, men dette er tanker jeg har om temaet, jeg hadde ikke tenkt å moralisere i dette innlegget.

Jeg tenker jo det er en gjennomtenkt handling og den som gjør det har et mot, de færreste mennesker har. Men samtidig opplever jeg det som at det kan være en meget egoistisk handling. Det at noen utsetter familie og venner for sorgen etter tapet, og kanskje gjør det slik at familien er de som finner dem. Alle spørsmålene.

Livet går opp og ned, noen ganger er man så langt nede i gjørma, at det kan være vanskelig å se noen annen utvei, kan man skjønne. Men alikevel kan livet snus til det bedre i en annen fase. Erfaringene man har fra bunnen, kan brukes når man er tilbake på topp feks. Det er ihvertfall slik jeg tenker. Jeg føler jeg på et tidspunkt var langt nede, og dette førte til at jeg selv har tenkt tanker rundt det å gjøre slutt på livet, for å slippe unna problemene. Men forstod at det ikke kom til å løse noe, for noen.

Det er utrolig trist og vanskelig å miste noen brått og uventet. Man ønsker svar på mange spørsmål. Man lurer på hva man selv kunne hjulpet med. front

Hva er dine erfaringer rundt livet og døden, selvmord og det å velge hva man ønsker rundt sitt eget liv?

Sliter du med selvmordstanker? Da kan du ringe hjelpetelefonen til Mentalhelse

Jeg har skrevet et utkast til en bok om min historie. Der skriver jeg en del om vendepunktet i mitt liv. Lurer på om noen har erfaringer med bokutgivelser, fremgangsmåter og støtte fra forlag etc.

Om åpenhet

Photo 14.05.13 21 57 00

Åpenhet kan være vanskelig.

Når jeg både har truffet og hatt samtaler med mennesker som har opplevd voldtekt og overgrep, fortelles det stadighet om vanskeligheter med instanser som er der for å hjelpe oss å fungere igjen. Det kan være alt fra saksbehandlere hos NAV, politi, arbeidsgivere og fastleger. Har man båret på en hemmelighet i mange år eller rett og slett synes det er for personlig og intimt å snakke om, kan det være lurt å åpne seg for noen man har nært først og fremst.

For min del, slet jeg med å dele alt hos fastlegen og hun forstod nok ikke alvorlighetsgraden av problemene mine. Om du skal ta det et steg videre fra å snakke med venner, kan det å snakke med noen på Dixi-Ressurssenter for voldtatte være godt. Det også kanskje lettere å åpne seg der, fordi der er det personer med kompetanse og selvopplevde historier å snakke med. I NAV systemet har jeg hele tiden vært åpen, å føler at åpenheten min har vært avgjørende for behandlingen min i det systemet. Hører ofte fra andre utsatte at de føler de blir presset til situasjoner som kan forverre helsen deres. Da kan det være avgjørende å fortelle de hvilken plager man har, og hvilken opplevelser man har gjennomgått. Min erfaring er at saksbehandler får mer grunnlag for hvordan man opplever arbeidslivet, og møte mennesker i tiden etter voldtekt, om de vet du er utsatt og ikke «bare» har en psykisk lidelse på papiret.

Man kan desverre ikke garantere for at alle møter åpenheten din med velvilje, raushet eller medmenneskelighet, men da har iallefall du prøvd. Husk at ikke alle har taushetsplikt også. Saksbehandler hos NAV, terapeuter og fastlegen din har det. Men desverre ikke alle innenfor arbeidslivet som behandler slikt på riktig måte. Om du ikke ønsker å være åpen er jo dette helt greit også. Det er kun du som setter begrensningene for ditt liv.

Photo 14.05.13 13 03 10