Selvmord

Medicin_775529a

Idag er det 1 år siden jeg mistet en venn i selvmord. Slike dager blir naturlig nok brukt til refleksjoner om livet og døden. Og ikke minst rundt det å velge selv om man vil leve eller dø.

Det blir sagt mye stygt om de som velger å gjøre slutt på livet. Feks at de bare har tenkt på seg selv. Men ingen vet vel helt sikkert hvorfor man tar denne avgjørelsen. Psykiske plager, økonomi, rus og somatiskelidelser kan være noen årsaker. Mange sier det er en feig ting å gjøre, men er det egentlig det? Har ikke alle rett til å bestemme over eget liv? Selvsagt er det jo ikke lov å ta sitt eget liv, men dette er tanker jeg har om temaet, jeg hadde ikke tenkt å moralisere i dette innlegget.

Jeg tenker jo det er en gjennomtenkt handling og den som gjør det har et mot, de færreste mennesker har. Men samtidig opplever jeg det som at det kan være en meget egoistisk handling. Det at noen utsetter familie og venner for sorgen etter tapet, og kanskje gjør det slik at familien er de som finner dem. Alle spørsmålene.

Livet går opp og ned, noen ganger er man så langt nede i gjørma, at det kan være vanskelig å se noen annen utvei, kan man skjønne. Men alikevel kan livet snus til det bedre i en annen fase. Erfaringene man har fra bunnen, kan brukes når man er tilbake på topp feks. Det er ihvertfall slik jeg tenker. Jeg føler jeg på et tidspunkt var langt nede, og dette førte til at jeg selv har tenkt tanker rundt det å gjøre slutt på livet, for å slippe unna problemene. Men forstod at det ikke kom til å løse noe, for noen.

Det er utrolig trist og vanskelig å miste noen brått og uventet. Man ønsker svar på mange spørsmål. Man lurer på hva man selv kunne hjulpet med. front

Hva er dine erfaringer rundt livet og døden, selvmord og det å velge hva man ønsker rundt sitt eget liv?

Sliter du med selvmordstanker? Da kan du ringe hjelpetelefonen til Mentalhelse

Jeg har skrevet et utkast til en bok om min historie. Der skriver jeg en del om vendepunktet i mitt liv. Lurer på om noen har erfaringer med bokutgivelser, fremgangsmåter og støtte fra forlag etc.

En tid er over… en ny begynner

logo_HiOA

En periode i livet er over, jeg er nemlig nå i avsluttende faser i behandling av mine psykiske lidelser. Det er ikke bare sommerferie, men jeg føler meg også bra. Jeg føler meg klar til å slutte med samtaleterapi snart. Jeg kan det fordi jeg er utrustet med de riktige verktøyene for å ta kontroll over depresjonen, traumene, flashbacksene og angsten, før de begynner å styre livet mitt på nytt. Det er ikke så mye mer jeg får gjort med samtale terapi, men skal ha noen timer hos DPS og Dixi like over sommeren. Jeg er forsikret om at DPS og sykehuset har ulike krisetilbud tilgjengelig for meg, om det vil bli nødvendig.

Har liten tro på at jeg vil få brukt for det, men er veldig godt å vite at man har et tilbud, om noe skulle gå galt. Det kan høres klisje fylt ut, men føler jeg har kommet sterkere ut av min livssituasjon etter voldtekten. Jeg ville aldri i livet oppsøkt hjelp for bare angsten, jeg ville aldri kunnet tenke på å ta et annet vei valg i livet, ei heller ville jeg møtt så mange fantastiske mennesker, jeg har møtt på min vei til å bli friskere. Det er et faktum at jeg har opplevd en traumatisk opplevelse og kommer alltid til å leve med det. Men det skal ikke styre livet mitt. Om jeg får tilbakefall vil jeg kunne takle det med verktøyene. selvsagt vil jeg jo opprettholde kontakten med Dixi-ressurssenter, jeg trenger noen å snakke med, direkte om voldtekt og jeg ønsker å jobbe som frivillig for dem. Dixi er et fantastisk sted, med fantastiske mennesker, som jeg alltid vil være takknemlig for å ha møtt.

Photo 19.05.13 01 06 58

Nå tar jeg meg ferie fra bloggingen noen uker. Om 15 dager får jeg og svar på om jeg kommer inn på Høgskole, og om jeg kommer inn vil dette bli en ny start for arbeidslivet. En ny begynnelse.

Hvis du føler du har god tid i sommer, bør bøkene «Jeg tenker du skjønner det sjøl» av Jon Gangdal og «Bak lukkede dører – en bok om voldtekt» av Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse leses. Disse kan anbefales på det sterkeste.

God sommer!

Oppdatering om foreldelsesfristen

Jeg har skrevet litt om dette temaet før i dette blogg innlegget, men er et ganske aktuelt tema nå.

Photo 22.04.13 12 09 48

En Kvinne som har stått i front for å få til denne lovendringen er Annett Berntsberg Eck. Jeg synes hun har gjort en utmerket jobb mot politikerne. Hun har bla. jobbet med Jan Bøhler, Andrè Oktay Dahl og Grete Faremo, og hun har fått alle engasjert med sin historie. Annett har selv opplevd overgrep som barn. Etter at hun som 35 åring fikk lettet dette fra hjertet prøvde hun anmelde, men det var for sent. Jeg hørte intervju med Annett B Eck på P4 på søndag, der hun fortalte litt om prosessen. Dette gjorde meg nysgjerrig, så jeg lette frem og fant flere artikler om henne. VG har laget et stort portrettintervju om henne i VG helg.

Photo 22.04.13 12 09 14

Det er utarbeidet et høringsforslag. Høringsforslaget gjelder foreldelsesfristen ved voldtekt og overgrep mot barn. Grete Faremo og Regjeringen vurderer en lovendring, og det er vel og bra. Det jeg imidlertid ikke kan forstå, er at dette forslaget kun skal gjelde for de som er under 10 år, når overgrepet finner sted. Vi vet at skammen og skyldfølelsen knyttet til å bli voldtatt uansett alder, kan føre til fortrengelse og store psykiske lidelser. Ved å fortrenge slike hendelser, kan det også føre til alt for sen anmeldelse.

Hva skal man med foreldelsesfristen? Er man redd for å få for mye å gjøre hos Politi og rettsvesen? Hvorfor må det være en grense ved 10 år? Hvorfor kan man ikke bare ta bort foreldelsesfristen, for å anmelde overgrep, uansett hvordan overgrep? Jeg vet også at Dixi opplever at mennesker ringer inn til de, for å fortelle historier de har båret på et langt liv.

Her har man en jobb å gjøre skjønner jeg, men hvordan gå frem?