Ta tak i problemene

IMG_3013I februar er det 5 år siden jeg hadde en hyggelig tur på byen med tidligere arbeidskollegaer, og endte opp med å bli ranet og voldtatt i min egen leilighet. Mye har skjedd etter den tid. Livet har gått både opp og ned. Som en bergogdalbane.

Studier, samboer og at jeg og samboer har flyttet fra leiligheten det skjedde, er noen stikkord for det positive som skjer med meg. Jeg har fått mulighet til å gjøre ting jeg aldri kunne tenke meg. Fått lov til å gjøre en forskjell for andre mennesker.

Det jeg mener er at livet har blitt bedre, men alikevel har jeg en del plager. Plager som gjør at det begrenser livet mitt. Angst, stress, konsentrasjonsvansker og depresjon. Nylig har jeg blitt utredet for ptsd, noe man nå har funnet ut at jeg har. Tidligere har jeg blitt behandlet for konsekvensene av ptsd uten at man egentlig har behandlet årsaken.

Idag begynte jeg endelig i traume terapi. Jeg har riktignok hatt angst klumpen langt oppi halsen den siste uken, men det vil alikevel bli godt å endelig få starte med riktig behandling for mine plager. Hadde jeg ikke fått behandling nå, ville problemene bare kommet tilbake igjen og igjen. Man blir veldig sliten av å pirke dypt i detaljer som skjedde for 5 år siden, men jeg ønsker av hele mitt hjerte å få disse forferdelige minnene ut av hodet mitt.

Konkurranse

I Dagbladet Meninger 20. Mars stod denne kronikken. Økt fokus på voldtekt i media mener også jeg er en bra ting, det er derfor jeg prøver å stille opp i intervjuer når jeg blir spurt. Fokuset kan fremme kampen for forebyggende tiltak, det å beholde, eventuelt skape hjelpetilbud og undervisning, samt press på å øke strafferammen i saker som omhandler voldtekt og overgrep mot barn.

Det blir stadig publisert kronikker artikler, kampanjer med temaet voldtekt og vold. Økt fokus gir også forfatterene en økt ansvar for å få frem alt, og ikke utelate grupper av utsatte. Mediebildet idag har blitt enormt mye bedre enn det har vært tidligere på dette området. Men desverre ser det ut til at noen fortsatt ønsker å gi blanke i det.

Fokuset på voldtekt som et samfunnsproblem som må bekjempes, er viktig uansett og jeg har ingen problemer med å forstå at mye er er skrevet eller laget i beste mening, men vi må ikke glemme hvilken belastning det kan være å ikke bli annerkjent som offer. Når Journalister greier det, synes flere organisasjoner og også fagfolk bør gå i seg selv å se hvordan de legger frem saker. Krisesentersekretariatet skriver dette i forbindelse med at den nye NKVTS – Rapporten «Vold og voldtekt i oppveksten» ble publisert: » Rapporten viser at jenter er langt mer utsatt for seksuelle overgrep enn gutter. Dette medfører at jenter i større grad bærer byrden og får psykiske helseproblemer». Er det en konkurranse om hvem som har det vondest etter overgrep? Det er helt horribelt at en organsisasjon vil vedkjenne seg en slik innfallsvinkel. Slik som disse uttalelsene kan være direkte skadelig. Hva mener dere egentlig? At de «få» utsatte gutter ikke har problemer i etterkant av overgrep? Jeg ønsker en avklaring.

Bilde 21.03.15, 01.07.06 Amnesty har også noen utalelser på nettsiden sin, der de fremstår som en organisasjon som ikke ønsker å snakke om voldtekt som noe som kan ramme andre enn jenter/kvinner. Forøvrig er tallet 8.000 – 16.000 hentet fra handlingsplan mot voldtekt og tallet er en anslått total av alle voldtatte i Norge. I en Tweet fra Amnesty Norge, sa de at de er enig at NEI betyr NEI uansett hvem som sier det. Men kampanjen deres fremstår fortsatt som støtende for oss som ikke er kvinner og utsatt. Hvorfor gjør dere ikke noe med det?Bilde 26.03.15, 17.28.00

Fagfolk, synsere, utsatte og journalister i stort sammensurium skal utale seg i media. «kvinner er offer for mannen», «voldtektsmann» er ord som florerer. vet dere ikke at kvinner kan være overgripere, menn kan bli utsatt for voldtekt, barn kommer i to kjønn, barn blir voksne som har vært utsatt, eller at Kvinner kan utøve vold mot barna sine? Eller prøves det bevist å dysse ned dette? Klarer dere ikke se at det dere ytrer, skaper lidelser for andre? Et samfunn med fokus på en gruppe utsatte vil skape et større tabu, mindre hjelpeaparat for menn og gutter, færre blir trodd av politi og stat.

Her er 10 råd fra komikeren Sarah Silverman om hvordan menn skal slippe å bli voldtektsmenn. Jeg regner med at dette er ironisk ment, slik at man skal se at det ikke er alle menn som er voldtektsmenn.

Bilde 26.03.15, 13.39.32 Bilde 26.03.15, 13.38.53Bilde 26.03.15, 13.39.02Bilde 26.03.15, 13.39.09

Følelser

gråt

Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med meg. Da jeg var liten ble jeg mobbet fordi jeg var tjukk og ble både innadvent, lei meg og utviklet angst. Jeg holdt ofte gråten inne, men utagerte med agresjon i perioder. I voksen alder har jeg alltid vært opptatt av rettferdighet, og at svake i samfunnet skal ha det bra. Jeg har alltid reagert om jeg finner ting urettferdig. Men jeg har fortsatt holdt gråten inne.

De siste årene har jeg endra meg følelsesmessig, gråten sitter løst. Blir utrolig rørt av tv programmer om urettferdighet, historier om mobbing, rus, omsorgssvikt og overgrep. Jeg klarer ikke lenger å holde igjen, jeg gråter i strie strømmer. Er det en god eller dårlig ting?

Skal man være profesjonell, gjelder det å ikke vise for mye følelser.  Men en sykepleier som ikke viser noe, må jo anses som kald og lite opptatt av sine pasienter. Det finnes jo forskjellige måter å gjøre det på også. Man kan gå ut av rommet til pasienten om man feks. «stygg» griner så snørr og tårer renner. Det gjør jo ingenting om pasienten ser om man er rørt til noen tårer. Det er vel ikke galt å vise? Eller anses det som uprofft?

Sinne får meg nå til å gråte. Før når jeg var sint, utagerte jeg med stygge ord og en hissig tone.

Jeg har jo kjent på håpleøsheten mange ganger. Som når politiet ikke ville tro meg og når kontoret for voldsoffererstatning ikke trodde på meg. Jeg ble sint, men jeg utagerte ikke. Jeg gråt.

Jeg gråter når jeg ser slike illustrasjoner som under. Det er fordi jeg blir så sint! Illustrasjonen er hentet fra Nrk denne helgen. Her er det en del mennesker som mangler. Mennene som blir voldtatt. Hvorfor? Jeg har vurdert ofte om jeg skal gi opp, når man sitter der og tårer og snørr renner. Skal man gi opp å kjempe for en alminneligjøring av at overgrep også rammer gutter og menn? Er det noe vits å fortsette? Media og andre viktige formidlerer gjør jo ikke noe med det uansett. Jeg gråter når jeg tenker på alle de som lurer på om de er alene om å oppleve voldtekt. Mennene og guttene.

NEI! Jeg skal aldri gi opp

IMG_2101