Tall knusing

 Photo 26.02.14 16 21 31

Onsdag 26.02.14 var preget av seminar om vold i nære relasjoner (Holdt av regjeringspartiene + Krf og V), og den nye omfangsundersøkelsen om voldtekt. Har nå fått noen dager på meg til å se litt på tallene og tenkte jeg ville kommentere undersøkelsen litt.

Tidligere har vi få nasjonale undersøkelser, og de vi har begynner å bli gamle. Den siste er gjort i Mai 2005,(NIBR Rapport 2005-3). Den sier at menn som har opplevd voldtekt ligger mellom 1 og 4%, undersøkelsen er også noe snever i datasamling siden den handler om voldtekt i parforhold.

I følge undersøkelsen som kom igår (NKVTS-2014) sier denne at gutter og menn som har opplevd voldtekt i løpet av livet, utgjør 1,1 % og 9,7% av jentene har opplevd det samme. 1 av 3 sa de aldri har snakket med noen om overgrepet og ifølge undersøkelsen er det første gang de sier noe om det til telefonintervjueren.

Tallene er ganske uendret for jentene fra de tidligere undersøkelser og man antar at ingen av den tidligere regjeringens tiltak mot voldtekt, har hjulpet. Når det kommer til guttene har vi veldig forskjellige ressultater i de ulike nasjonaleundersøkelsene. Alt fra 1-16% i variasjon, avhengig av hvem man har spurt og hvordan man har stilt spørsmålene. Den nye nasjonale undersøkelsen inneholder heller ingen tall om sovevoldtekter (Der man opplever voldtekt i bevistløs tilstand eller sovende)

Gjennomsnittet gir oss et tall rundt 9% for gutter og menn som har opplevd voldtekt. Jeg er overbevist om at tallet fra denne undersøkelsen ikke er reelle. Jeg vil tro det virkelige tallet ligger rundt 9 – 10 % eller høyere.

Man kan tenke seg feks at i enkelte miljøer er det større ”aksept” for tilfeldig sex, og kanskje mer press på det å ha sex ofte, eller så tidlig som mulig. Dette kan føre til at man blir med på sex man i ugangspunktet ikke ville være med på, og angrer i ettertid. Overgrepet som dette vil aldri bli anmeldt. Jeg tror at det også er en god del underrapportering av festrelaterte voldtekter i homomiljøet, og voldtekt blandt gutteprostituerte. Og at sovevoldtekt er en stor andel av disse.

Det blir nok mest synsing fra min side, siden hverken jeg eller andre vet hvor stort dette #mørketallet er.

På samme tid kom Sverige ut med sin omfangsundersøkelse og guttene som har blitt rammet er også der 1%. Men der var voldtektsforsøk tatt med i deres statistikk. Altså i følge statistikken, kan det se ut som at Norge ligger høyere i antall voldtekter.

Photo 26.02.14 14 04 54

Jeg stiller meg meget kritisk til metoden som er brukt for å få inn tallmatriellet. At noen skal dele sine innerste tabubelagte tanker med en telefonintervjuer, kan gjøre at man vegrer seg for det. Se for deg at man intervjues om dette i en hektisk hverdag, med barn og kone rundt seg i hjemmet. Tror du da en mann ville lagt ut om at han var blitt voldtatt tidligere i livet?

Det er nok flere faktorer, og mye mer som står på spill for en mann, som skal komme ut med historien sin. Mandigheten, maskuliniteten kan få en knekk, samt at faren for at venner og nære skal se på deg som homofil eller en svak mann, er ting som kan spille inn hos utsatte heterofile menn og gutter. Normene, stigmstiseringen, den offentlige mobbingen i kommentarfeltene, og den fortsatt offentlige usynligjøringen av utsatte menn som et problem, kan være andre faktorer som spiller inn på om man ønsker å komme ut med historien sin. Dette gjelder nok både om overgriper er kvinne eller mann. Men tror nok også at hetrofile menn, nok vil ha ekstra belastning om overgriper er mann.

Problemene og senvirkningene er de samme om man er kvinne, eller mann som har opplevd voldtekt. Det er derfor satsningen fremover vær være på behandling og ivaretagelse av utsatte. Det viser seg i omfangsundersøkelsen at skam og skyldfølelse fremdeles er den faktoren som gjør det vanskelig å snakke om det. Jeg ønsket å tro at åpenheten og det at vi snakker mer om voldtekt i det offentlige ville hjelpe til at tabuet nærmest var borte. Det formidles bla. veldig mye at det ikke er den utsattes skyld. Men i følge undersøkelsen virker det som det har blitt værre.

På seminaret om vold i nære relasjoner, startet det med en samtale mellom partilederne Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande og Dagrunn Eriksen. Der samtalen gikk på hvordan de og samfunnet kan bidra til å fjerne tabuene rundt temaet, og også om vold i nære relasjoner er et kvinne problem eller et samfunnsproblem. De konkluderte med at dette ikke bare er et kvinne anliggende. Vold i nære relasjoner er også seksualisert vold, partner voldtekt og seksuelle overgrep mot barn. Som altså rammer begge kjønn. Viktig poeng.

Videre var fokuset i seminaret,et møte med overlevende og offer for et drapsforsøk, og selvsagt tallene.

Erna Solberg sa bla om tallene i omfangsundersøkelsen til Dagbladet; «– Det er bare en mar­gi­nal, liten andel av over­gre­pe­ne som hav­ner i ret­ten. Det store mørke­tal­let på voldtek­ter skjer of­test i nære re­la­sjo­ner, noe som ofte er vans­ke­lig å etterfors­ke»

Jeg var veldig fornøyd med hvordan de la frem problematikken, og til forslagene til tiltak for å få ned tallene. Flotte innlegg fra krisesentrene og en historie fra virkeligheten.

Yngvild Grøvdal (NKVTS), holdt derimot et foredrag som dro oss tilbake til 1974 igjen… Hun snakket om vold i nære relasjoner som noe som rammer kvinner og utføres av menn. I mine øyne en kritikkverdig opptreden, etterfulgt av et inlegg fra Alternativ til vold som også fokuserte på at det er mennene som er svinene.

Alt i alt et fint seminar og godt og se at det er så mange engasjerte mennesker der ute. Gleder meg til å se resultater av arbeidet som skal settesigang, både av organsisasjoner og regjeringspartiene.

Omfangsundersøkelser

Jeg har tidligere skrevet om hvilken nasjonale undersøkelser som er gjort I Norge, som omhandler vold, overgrep og voldtekt. I Psykologtidsskriftet,Utgave 10-2012 står dette:

» I Norge er det gjort få forekomststudier i den generelle befolkningen. Av de som foreligger, har flere vært avgrenset til å undersøke forekomsten innenfor spesifikke geografiske områder, for eksempel Oslo (Pape & Stefansen, 2004; Pedersen & Aas, 1995) eller Akershus og Buskerud (Hjemmen, et al., 2002). Forekomsttallene i disse studiene har variert fra 6 % til 17 % for kvinner, og fra 1 % til 4 % for menn. Andre studier har vært avgrenset til spesifikke grupper, som for eksempel studenter (Schei, Muus, & Bendixen, 1994), elever i videregående skole (Dahle, Dalen, Meland, & Breidablik, 2010; Pedersen & Aas, 1995), og 10.klassinger (Schou, Dyb, & Graff-Iversen 2007). Disse studiene har rapportert en forekomst på mellom 4 % og 22 % for jenter/kvinner, og mellom <1 % og 4 % for gutter/menn. Schou, Dyb og Graff-Iversen (2007)»

Jeg har tidligere også presentert denne tabellen, Den gir oss et overblikk over de viktigste undersøkelsene gjort nasjonalt, å forteller oss gjennomsnitt på hvor mange som har oppgitt å ha opplevd overgrep, og gjennomsnittet av alle undersøkelsene basert på kjønn. Den siste undersøkelsen ble gjort i 1995. Så en ny nasjonal undersøkelse er etterlengtet.statistikk

I morgen kommer både Norge og sverige med nytt materiale om vold og voldtekt. Norge slipper sin første nasjonale omfangsundersøkelse om voldtekt og overgrep på veldig lenge. Dette er noe vi trenger, også for å få frem omfanget av hvor mange gutter og menn som rammes. I Sverige på samme tid slipper de sin undersøkelse, der det er spurt 10 000 kvinner og 10 000 menn fra 18- 74 år, om deres erfaringer med vold og seksualisert vold, i barndomen, ungdommen og voksne liv. Og hvordan deres helse er idag. Jeg kommer tilbake til disse rapportene de neste dagene.

I dag, skal jeg også være tilstede på seminar om vold i nære relasjoner, arrangert av regjeringspartiene, H,Frp, men også med V og Krf og andre aktuelle foredragsholdere. Gleder meg til å høre hvilken tanker de har om hva som gjøres rundt dette fremover. Vil også skrive mer om dette seminaret.

erna

Uken blir hektisk og innholdsrik, jeg skal også være med på fotoshoot med Dixi ressursenter på Torsdag og Brukerstyrteaktiviteter på Fredagen, så tilbake til skolebøkene over helgen.

Stortingsmelding 15. Om vold i nære relasjoner

skygge-mann20-1024x767_gray

En jeg kjenner var hos Politiet å skulle anmelde en voldtekt her om dagen. Voldtekten skjedde for en stund siden og overgriper er hennes tidligere kjæreste.Politikvinnen åpner samtalen med «Du vet at det er ulovlig å anmelde noe som ikke er sant»

Det er riktig av politiet å opplyse om dette ved avhør og anmeldelse. Men når oppfølgingskommentaren hennes er noe av det mest forferdelige jeg har hørt. «Dette høres ikke ut som det er voldtekt, siden det var kjæresten din. Er du sikker på du vil dette siden det skjedde for så lenge siden». Da lurer jeg på hvor kunnskapen hos politiet er? Hadde denne politikvinnen satt seg inn i statistikken og jobben sin, ville hun hatt kunnskap om at de fleste voldtekter ikke er overfallsvoldtekter med ukjent gjerningsmann, men voldtekt utført i parforhold, med kjent gjerningsmann.

Men nå skal det forhåpentligvis bli en endring. I morgen presenteres Stortingsmelding nr 15. om vold i nære relasjoner, der det bla. beskrives om hvordan man som utsatt skal bli tatt imot hos politi.

«9.3.2 Den voldsutsattes møte med politiet

I en allerede vanskelig situasjon kan det å kontakte politiet for å fortelle om vold i nære relasjoner være en stor belastning. At politiet og påtalemyndigheten møter den voldsutsatte med empati og profesjonalitet har avgjørende betydning for den utsattes opplevelse av å bli ivaretatt. Dette vil igjen få betydning for viljen til å anmelde og samarbeide med politi og påtalemyndighet.

Et av målene for kvinnebevegelsen på 1960- og 70-tallet var å sørge for at det som da gikk under navnet kvinnemishandling, ble behandlet som lovbrudd. På denne tiden ble hendelser i familien, inkludert voldsutøvelse, først og fremst sett på som private anliggender, også av politiet. Søkelyset som ble satt på politiets innsats gjennom den internasjonale forskningen på 1970- og 80-tallet avdekket også et lite positivt bilde (Dobash & Dobash 1980, Hatty 1989, Stanko 1989, Zoomer 1989). Mishandlede kvinners erfaringer med politiet fremsto i all hovedsak som negative. Politiets innsats var sjelden egnet til å skape trygghet, og i tillegg opplevde mange av kvinnene å bli behandlet på en respektløs måte. En av de første norske studiene av voldsutsatte kvinners erfaringer med politiet, viste mye av det samme. Flere av de intervjuede kvinnene mente at voldsproblemene deres ikke ble tatt alvorlig, og de følte seg snarere mistenkeliggjort enn godt behandlet av politiet (Lund 1992).

I evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner viser Aas at politiets arbeid på dette feltet har endret seg betraktelig. Det sterke søkelyset på vold i nære relasjoner har bidratt til merkbare endringer i forståelsen- og håndteringen av saksfeltet. Voldsutsatte møtes med større forståelse og kunnskap av politiet, men evalueringen tyder på at dette i stor grad er person- og stedsavhengig. Resultatene viser også at politiet har en kommunikasjonsutfordring i møte med voldsutsatte og at dette er et felt med forbedringspotensiale (Aas 2013).

I evalueringen vises det til at avstanden og konfliktflatene mellom politiet og kvinnene i første rekke handler om kvinnenes opplevelse av ikke å bli forstått. Det anbefales at politiet i større grad tilegner seg innsikt i den kompliserte psykologien som binder mange voldsutsatte til en overgriper over lengre tid (ibid.). En nærmere omtale av de psykologiske mekanismene som oppstår når volden finner sted i et parforhold gis i kapittel 3.2.

Videre vises det til at avstanden mellom politiet og de voldsutsatte også beror på urealistiske forventninger til politiet, både når det gjelder hvor rask saksbehandlingen kan gjøres og hva politiet har makt til å foreta seg. Politiet på sin side kan bli flinkere til å forklare en rekke spørsmål, som hva et politiavhør innebærer, hva som er politiets rolle, hva politiet er nødt til å spørre om uten at det ligger mistillit bak spørsmålene, rettssystemets krav til bevis, tidsperspektiver når det gjelder etterforskningen, og hva politiet kan, og ikke kan, hjelpe de utsatte med.

Det understrekes at det er svært viktig for voldsutsatte at de får en forklaring og en begrunnelse på hvorfor politiet eventuelt har henlagt straffesaken. Politiet bør informere om at det ikke ligger noen mistanke om falsk forklaring bak henleggelsen, men at det er strenge krav til bevis for å oppnå domfellelse, og at politiet ikke kan tiltale noen uten at man har et solid nok bevismateriale.

Det vises også til et forbedringspotensial når det gjelder kontinuiteten i politiarbeidet. Som eksempel nevnes at dersom politiet har problemer med å organisere tjenesten slik at den voldsutsatte blir fulgt opp av den samme politibetjenten hele veien, bør i det minste den nye politibetjenten forsøke å sette seg inn i den voldsutsattes historie i forkant av møtet (ibid.). Kontinuiteten henger også sammen med saksbehandlingstiden, og det vises til at bedre informasjon fra politiets side kan redusere noe av byrden ved ventetiden.

Som et ledd i oppfølgingen av evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner skal det igangsettes et utviklingsarbeid i regi av Politidirektoratet for å sørge for bedre metodikk og rutiner knyttet til politiets møte med voldsutsatte. Målsettingen er å sørge for at avstanden og konfliktflatene mellom politiet og den utsatte blir minst mulig. Bedrede rutiner for informasjon peker seg ut som et særlig viktig område»

Se uttalelsen fra Dixi om meldingen i Morgennytt på NRK  og les resten av Stortingsmeldingen her.