Voldtatt, trodd og livet går bra

resize.ashx

Det er viktig for meg å få formidlet at min historie er en enkelthendelse. Det er IKKE sikkert politiet og hjelpeapparat gjør en like slett og dårlig jobb i ALLE saker. Det kan godt hende at de gjør en formidabel jobb i andre saker. Min historie kom aldri til rettsvesenet, men ble henlagt av politiet. Jeg har valgt å ta med meg hendelsen som en erfaring i livet, en erfaring jeg kan bruke til noe senere, samt det å fremme at voldtekt også rammer gutter og menn. Og at det finnes et godt liv i etterkant. Livet mitt har gått videre og jeg har i prosessen blitt kjent med mange med grufulle historier og mennesker som både takler livet bra og dårlig i etterkant.

Det har vært stort fokus på de historiene der det ikke har gått den utsattes vei, de siste ukene. #bare1av100 er Aftenpostens kampanje der det fortelles historier om hvordan folk ikke blir trodd i rettsvesenet om de i det heletatt havner i rettsvesenet. Det er mange som ikke kommer dit, men noen gjør det.

Jeg synes også det er like viktig å fokusere på de gode historiene. Mange klarer seg fint. Selv uten at gjerningspersonen blir dømt. Alle mennesker som opplever voldtekt takler senvirkningene på forskjellig måte og jeg vil tro de fleste har problemer i etterkant uansett om gjerningspersonen blir dømt eller ikke eller om man får erstatning av kontoret for voldsoffererstatning eller ikke.

Ofte trenger man ikke komme til rettsvesenet for å kunne føle seg bedre. Min erfaring og de rådene jeg fikk i min prosess var at det å plasere skylden i seg selv, ved å anmelde, var til god hjelp. Jeg anbefaler å anmelde uansett hvilken erfaring man har hørt andre har, eller har selv. Uansett om man har troen på politiet. Uansett om gjerningspersonen er en nær. Det er ikke du som utsatt som har gjort noe galt. Det er gjerningspersonens skyld.

Her er en historie om å bli trodd http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Gratulerer—du-ble-voldtatt-og-trodd-7999045.html og om den følelelsen man har i etterkant av at rettsaken er avsluttet.

Bilde 27.04.15, 19.36.13

Møte gjerningsmannen, ansikt til ansikt

skygge-mann20-1024x767_gray

Nå på Fredag, skal justisminister Grete Faremo være med på et oppstartsseminar i Trondheim. Seminaret er i regi av konfliktrådet i Sør-Trøndelag og er i forbindelse med oppstarten av prosjektet ”Tilrettelagt dialog”. Dette var blant tiltakene Faremo, presenterte da regjeriningen utarbeidet handlingsplanen mot voldtekt i fjor høst.

Dette er et treårig forskningsprosjekt, der offer for voldtekt skal møte overgriper ansikt til ansikt. Det man vil se på, er virkningningene av et slikt møte. Det å møtes ansikt til ansikt, skal gjøre at offeret får hjelp til å komme seg videre etter en voldtekt, og å til å bearbeide hendelsen.

Prosjektet er et samarbeid mellom konfliktrådet, Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging og støttesenteret for fornærmede i straffesaker i Trondheim.

”- Den som er utsatt skal få si til gjerningspersonen hvordan det har vært, hvordan man har det nå og hvilke ønsker man har for fremtiden. Den som er utsatt for voldtekt kan stille spørsmål som kun overgriper kan svare på” – Sier leder for konfliktrådet, Iren Sørfjordmo til VG

Teorien bak prosjektet, er at partenes behov ikke blir godt nok ivaretatt i rettsvesenet. Jeg tenker ofte på hvordan det ville være å møte gjerningsmannen, hvis jeg husket hvordan han så ut. Hva hadde skjedd om han satt seg ned ved siden av meg på T-banen, eller gikk forbi meg på gaten. Trur jeg hadde opplevd og følt det som ubehagelig, men først og fremst følt et voldsomt sinne. Tror ikke det hadde vært bra, hverken for meg eller han. Det han har påført meg av psykisk smerte, ville jeg nok prøvd å påføre han i fysisk smerte.

Tilbudet retter seg mot personer mellom 16 og 30 år, og er ikke avhengig av anmeldelse eller dom. De eneste forutsetningene er at gjerningspersonen er kjent – og at begge parter samtykker til å møtes.

Jeg tenker at traumene og påkjenningen ved et slikt møte vil være veldig belastende.

«- Vi gjør alt vi kan for at de ikke skal bli traumatisert eller krenket på nytt. Hvis vi er i tvil om det, vil vi ikke la den utsatte møte gjerningspersonen sin. Man skal kunne møte hverandre uten å snakke om bevis og straff. I vårt tilfelle har vi fokus på hva den utsatte har behov for å si, vite og få svar på i etterkant. Hun understreker imidlertid at tilbudet ikke skal erstatte en rettslig forfølging, og at de oppfordrer alle til å anmelde. Erfaringer fra Danmark viser at unge krenkere gjerne følte en forpliktelse til å hjelpe. Ikke alle skjønner at det de gjorde var galt, men de ønsket likevel å møte den de hadde krenket for å vise at de brydde seg». Sier lederen for prosjektet, Psykolog Oddfrid Skorpe Tennfjord.

Er nok mange som kan få noe ut av et slikt møte, men helt klart det må være under strenge betingelser. Jeg personlig ville ikke syntes det var noe bra hverken for meg eller for gjerningsmannen. Ikke er det aktuelt for meg heller, da gjerningsmannen er ukjent og jeg er for gammel. Hva tenker du?

Hele artikkelen kan du lese her

Kom gjerne med kommentarer.