«Manneblader» fører til voldtekt

Psykologer ved universitetene i Surrey og Middlesex oppdaget i en studie i 2012 at ved å spørre folk om hvem som kom med utsagnet, ikke kan se forskjell på utsagn fra blader rettet mot menn og utsagn fra dømte voldtektsforbrytere. De britiske forskerne ga en gruppe menn og kvinner sitater fra mannebladene FHM, Loaded, Nuts og Zoo i tillegg til utdrag fra intervju med dømte voldtektsforbrytere (publisert i The Rapist Files). Studien i sin helhet kan du lese her.

Kjønnsforsker og feminist, Peter Hegarty utalte seg slik om funnene: ”Det vekker stor bekymring at innholdet i slike magasin normaliserer at kvinner blir behandlet som objekter. Vi er ikke gledesdrepere eller moralister som er mot alle former for stoff om sex i media, men er tenåringsgutter og unge menn best mulig forberedt for kjærlighets- og sexliv når det normaliseres å ha samme syn på jenter og kvinner som sexforbrytere har?”

Anna Kathrine Eltvik (medlem i Kvinneaktivistene) skrev nylig denne kronikken, om forskningsprosjektet. Jeg er ikke helt sikker på hvor hun vil med den, og om det er et forsøk på å legge skylden for voldtekt over på porno- og det hun kaller manneblader.

Først og fremst blir det i mine øyne veldig søkt å sammenligne voldtektsforbryteres utalelser, med hva som står skrevet i manneblader. Det man ofte finner i disse bladene er historier, fantasier artikler som er til for å pirre. Alle mennesker er forskjellige og både har og bør få lov til å ha sine fantasier. Det vil ikke si at de fleste utøver sine fantasier.

For det andre blir det veldig banalt å dra dette frem som en del av kampen mot voldtekt, om det er det Eltvik prøver på da. Det minner om måten man skyldte på musikk artisten Marilyn Manson, for skolemasakeren ved Columbine, og at man skyldte på dataspillet World of warcraft, for terroren 22. Juli. Manson ble pekt ut fordi guttene angivelig skulle ha vært fan av hans musikk, og Breivik skulle ha spilt World of warcraft, og dermed blitt inspirert til terroren. På 50-tallet i USA, fikk ikke unge jenter høre på Elvis Presley, fordi det gjorde de ville og løsaktige. Heldigvis går verden fremover.
Om det er å få slutt på objektiviseringen av kvinnen, Eltvik prøver på er ikke helt enkelt å forstå.Jeg er ikke helt sikker på om dette er rette veien å ta det. Jeg synes hun bør slutte med denne formen for moralisering, og slutte å pakke den inn i andre saker slik som kampen mot voldtekt. Selv Peter Hegarty sier han ikke vil moralisere over noen, med denne studien. Jeg er ganske sikker på at kvinnene i slike blader har ulike grunner for å stille opp, og ganske sikker på at det ikke alltid er fordi de er offer for mannens undertrykkelse.
Det henger ikke sammen med virkelighetens voldtektsbilde heller. Virkeligheten er mye mer nyansert og ikke så svart/hvit som Eltvik antyder.
Skal vi snakke om voldtekt, mener jeg det ikke er andre enn overgriperen som har skylden for det. Jeg vil tro det beste er å skylde på overgriper, og deres forvrengte menneskesyn. Et menneskesyn der de mener de kan trå over grensene til andre mennesker. Overgriperen kan like gjerne være en kvinne, om du ikke var klar over det.
Det er helt klart årsaker til at overgriper handler på den måten de gjør. De kan ha en rekke personlighetsforstyrrelser, psykopatiske trekk, ødelagt selvbilde, usikkerhet, ikke lært seg om grensesetting mm. men jeg har ingen tro på at noen går ut å voldtar eller voldtar samboeren sin, fordi de leser FHM eller andre slike blader. En slik tankegang utelater mange grupper blandt de som er utsatte for overgrep.
Om en overgriper går ut å voldtar noen, fordi et så kalt «manneblad» objektiviserer kvinnen, slik som det ser ut som hun mener. Hadde vi da hatt kvinnelige eller homofile overgripere? Kvinner og homofile leser vel skjeldent slike blader, eller blir de kanskje bare kåte på mannen sin om de leser kanskje?  Vi hadde vel heller ikke hatt barn som var utsatt for overgrep. Ingen har vel noen gang objektivisert små gutter og jenter i «mannebladene»?
Da du leste et slikt blad sist, fikk du lyst å gå ut å voldta kanskje?
Hvem skal jeg velge å være forbanna på? Jeg er da ingen objektivisert kvinne, men jeg har opplevd å bli voldtatt. Hvem skal menn som utsettes av kvinner skylde på? Hva leser de for å bli overgripere?
Jeg har selv blitt intervjuet om voldtekten i et «manneblad», du kan lese det her. https://voldtattmann.files.wordpress.com/2013/05/cupido052013.pdf

Stortingsmelding 15. Om vold i nære relasjoner

skygge-mann20-1024x767_gray

En jeg kjenner var hos Politiet å skulle anmelde en voldtekt her om dagen. Voldtekten skjedde for en stund siden og overgriper er hennes tidligere kjæreste.Politikvinnen åpner samtalen med «Du vet at det er ulovlig å anmelde noe som ikke er sant»

Det er riktig av politiet å opplyse om dette ved avhør og anmeldelse. Men når oppfølgingskommentaren hennes er noe av det mest forferdelige jeg har hørt. «Dette høres ikke ut som det er voldtekt, siden det var kjæresten din. Er du sikker på du vil dette siden det skjedde for så lenge siden». Da lurer jeg på hvor kunnskapen hos politiet er? Hadde denne politikvinnen satt seg inn i statistikken og jobben sin, ville hun hatt kunnskap om at de fleste voldtekter ikke er overfallsvoldtekter med ukjent gjerningsmann, men voldtekt utført i parforhold, med kjent gjerningsmann.

Men nå skal det forhåpentligvis bli en endring. I morgen presenteres Stortingsmelding nr 15. om vold i nære relasjoner, der det bla. beskrives om hvordan man som utsatt skal bli tatt imot hos politi.

«9.3.2 Den voldsutsattes møte med politiet

I en allerede vanskelig situasjon kan det å kontakte politiet for å fortelle om vold i nære relasjoner være en stor belastning. At politiet og påtalemyndigheten møter den voldsutsatte med empati og profesjonalitet har avgjørende betydning for den utsattes opplevelse av å bli ivaretatt. Dette vil igjen få betydning for viljen til å anmelde og samarbeide med politi og påtalemyndighet.

Et av målene for kvinnebevegelsen på 1960- og 70-tallet var å sørge for at det som da gikk under navnet kvinnemishandling, ble behandlet som lovbrudd. På denne tiden ble hendelser i familien, inkludert voldsutøvelse, først og fremst sett på som private anliggender, også av politiet. Søkelyset som ble satt på politiets innsats gjennom den internasjonale forskningen på 1970- og 80-tallet avdekket også et lite positivt bilde (Dobash & Dobash 1980, Hatty 1989, Stanko 1989, Zoomer 1989). Mishandlede kvinners erfaringer med politiet fremsto i all hovedsak som negative. Politiets innsats var sjelden egnet til å skape trygghet, og i tillegg opplevde mange av kvinnene å bli behandlet på en respektløs måte. En av de første norske studiene av voldsutsatte kvinners erfaringer med politiet, viste mye av det samme. Flere av de intervjuede kvinnene mente at voldsproblemene deres ikke ble tatt alvorlig, og de følte seg snarere mistenkeliggjort enn godt behandlet av politiet (Lund 1992).

I evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner viser Aas at politiets arbeid på dette feltet har endret seg betraktelig. Det sterke søkelyset på vold i nære relasjoner har bidratt til merkbare endringer i forståelsen- og håndteringen av saksfeltet. Voldsutsatte møtes med større forståelse og kunnskap av politiet, men evalueringen tyder på at dette i stor grad er person- og stedsavhengig. Resultatene viser også at politiet har en kommunikasjonsutfordring i møte med voldsutsatte og at dette er et felt med forbedringspotensiale (Aas 2013).

I evalueringen vises det til at avstanden og konfliktflatene mellom politiet og kvinnene i første rekke handler om kvinnenes opplevelse av ikke å bli forstått. Det anbefales at politiet i større grad tilegner seg innsikt i den kompliserte psykologien som binder mange voldsutsatte til en overgriper over lengre tid (ibid.). En nærmere omtale av de psykologiske mekanismene som oppstår når volden finner sted i et parforhold gis i kapittel 3.2.

Videre vises det til at avstanden mellom politiet og de voldsutsatte også beror på urealistiske forventninger til politiet, både når det gjelder hvor rask saksbehandlingen kan gjøres og hva politiet har makt til å foreta seg. Politiet på sin side kan bli flinkere til å forklare en rekke spørsmål, som hva et politiavhør innebærer, hva som er politiets rolle, hva politiet er nødt til å spørre om uten at det ligger mistillit bak spørsmålene, rettssystemets krav til bevis, tidsperspektiver når det gjelder etterforskningen, og hva politiet kan, og ikke kan, hjelpe de utsatte med.

Det understrekes at det er svært viktig for voldsutsatte at de får en forklaring og en begrunnelse på hvorfor politiet eventuelt har henlagt straffesaken. Politiet bør informere om at det ikke ligger noen mistanke om falsk forklaring bak henleggelsen, men at det er strenge krav til bevis for å oppnå domfellelse, og at politiet ikke kan tiltale noen uten at man har et solid nok bevismateriale.

Det vises også til et forbedringspotensial når det gjelder kontinuiteten i politiarbeidet. Som eksempel nevnes at dersom politiet har problemer med å organisere tjenesten slik at den voldsutsatte blir fulgt opp av den samme politibetjenten hele veien, bør i det minste den nye politibetjenten forsøke å sette seg inn i den voldsutsattes historie i forkant av møtet (ibid.). Kontinuiteten henger også sammen med saksbehandlingstiden, og det vises til at bedre informasjon fra politiets side kan redusere noe av byrden ved ventetiden.

Som et ledd i oppfølgingen av evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner skal det igangsettes et utviklingsarbeid i regi av Politidirektoratet for å sørge for bedre metodikk og rutiner knyttet til politiets møte med voldsutsatte. Målsettingen er å sørge for at avstanden og konfliktflatene mellom politiet og den utsatte blir minst mulig. Bedrede rutiner for informasjon peker seg ut som et særlig viktig område»

Se uttalelsen fra Dixi om meldingen i Morgennytt på NRK  og les resten av Stortingsmeldingen her.