Fyllerør, anger eller voldtekt?

På Torsdag kunne man følge en fiktiv rettsak her i Bergen, enten i rettssalen eller via stream. I saken skulle de som har makten til å påvirke lovgivningen (politikerene) fungere som jury. Tilhørerene fikk også delta i spørsmålet om skyld og straffeutmålingen, slik at man på en ikkevitenskaplig måte kunne se hvordan «vanlige folk» og politikerene tenker forskjellig. Etter dommen hadde falt, avslørte de hvordan det i virkeligheten endte.  Caset var nemlig tatt fra en virkelig sak. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å se den. Den ligger ute her. Det var også en påfølgende debatt der man ser hvor forskjellig Jurister og politikere tenker om rettsvesenet. Der politikerene beveger seg mer og mer mot strengere straffer og Juristene ønsker mer fokus på den jobben politiet skal gjøre.

resize.ashx

Om jeg skal påpeke noe ved denne fiktive rettsaken, vil det være at de kunne vært mer spenstig i valg av case. Scenario i denne saken er ganske vanlig og likt mage av sakene vi har hørt om i media den senere tiden. Saker der unge gutter og menn blir frikjent i retten. Når vi ser på denne fiktive saken,  ser vi jo i grunnen hvor vanskelig det er å dømme, men også det å finne «riktig» straffeutmåling. Det som gjør det så vanskelig i denne saken og sikkert andre saker, er i stor grad knyttet til hvor ruset både den tiltalte og «offer» var ved tidspunktet antatt voldtekt foregikk. Var det bare fyllerør? prøver offeret å straffe tiltalte? Angrer offeret seg bare fordi hun var for løssluppen i fylla?

Dette er vanskelige spørsmål å ta stilling til og det er det bare fagfolk som kan gjøre. Jeg synes også dette er viktige tanker å ta med seg før man forhandsdømmer folk i media, sosiale media og andre offentlige gapestokker. Det kan faktisk være andre omstendigheter man ikke hører om i media som er grunnen til at folk blir frikjent.

Jeg skulle ønske casen de tok for seg ikke var så mainstream som denne jeg da. Hva om den utsatte hadde vært et såkaldt uverdig offer*?

Hadde den utsatte vært en sliten prostituert/rusmissbruker eller en homofil gutt med et «utsvevende sexliv», hadde vi kunnet se en case uten standard situasjonen der jenta er offer for mannens grusomheter. Det ville kunne gitt et mye mer nyansertbilde av hvem utsatte for voldtekt er, samt ville det fått den almenne hop til å forstå at voldtekt ikke bare rammer når det skjer, men også når gjerningspersonen blir frikjent og offer ikke får erstatning.

Vi kunne vært vitne til en sak om noe som skjer hver eneste helg, men som det virker som ingen bryr seg om…. fordi folk mener de er skyld i det selv.

*uverdig offer er en betegnelse henter fra boken «Bak lukkede dører»

Bilde 27.04.15, 19.36.13

8. Mars talen til døve ører

Photo 09.03.15, 08.22.50

Photo 09.03.15, 08.22.19

Bildene over viser utdarag fra en kommentar Inga Marte Thorkilsen skrev i Tønsberg blad 8. Mars 2015. ”Hei, Inga Marte! Utsatte gutter som blir misstrodd av voksne,for eksempel fordi godt voksne kvinnelige politikere ikke inkluderer de, blir ofte tause. Selv når det foreligger bevis”. Svarte jeg. Inga Marte svarte meg via twitter at hun ikke vil usynliggjøre og at det er viktig å ta opp tabuene. Noe hun har gjort med boken sin ” Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter”. Som ble lansert i April samme år. Riktig nok handler denne boken mye om voksne og deres grusomme historier fra barndommen og ikke voksne som opplever voldtekt, men likevel like viktig. Jeg mener det også er viktig å få frem at voldtekt rammer menn. Den kampen er det ingen kvinner som orker å ta i.
I morgen er det kvinnedagen 8. Mars og vi kommer nok en gang til å se kvinner gå i tog i de største byene med paroler som ”lik lønn for likt arbeid”, ”Nei til salg av kvinnekroppen” og paroler som forkynner at man ikke skal gjøre overgrep mot kvinnen. Jeg vet det er deres dag og selvsagt skal kvinner respekteres. Vold, voldtekt og partnerdrap av kvinner skal ikke forekomme. Men det skal heller ikke vold, voldtekt og drap av mannen heller.
Jeg vil påstå at grunnen til at vi har et godt vern for barn, gode hjelpetilbud for kvinner og menn i krise og et nogenlunde velfungerende system for de som blir utsatt for overgrep er nettopp de kvinnene som har kjempet. Jeg er takknemlig.
Problemet oppstår derimot når man legger ansvaret for overgrep over på en av kjønnene. Mange av de mest ekstreme kvinneaktivistene kommer med et budskap om at kvinnen alltid er offer og mannen er monsteret som voldtar. Det finnes ingen nyansering i deres syn og utalelelser. Vold, og voltekt er ikke en kjønnskap, det er et samfunnsproblem, la oss nå endelig bli enig om det. Ekstremisme er ikke godt for noe uansett.
De siste årene har det kommet en rekke undersøkelser som forteller oss at gutter og menn opplever overgrep og voldtekt. Men bare i mindre grad enn jenter og kvinner. Men er de gutter og menn mindre verdt i deres øyne?
Seksuell trakasering i skolen er like mye utbredt blant gutter som blant jenter kom det frem i en undersøkelse gjort av NTNU I 2014. Hvorfor er det da ikke viktig å fokusere på seksuell trakasering som et problem, fremfor å fremme at guttene skal skjerpe seg?
At menn opplever voldtekt i mindre grad enn kvinnene vil ikke si at det er mindre problemer knyttet til dette. Mannen har de samme senvirkningene, Ptsd, depresjon, angst og selvmordstanker. Noe av det som gjør det vanskelig for gutter og menn å komme ut med historiene sine og til og med tier for alltid, er nettop det at man aldri hører om utsatte gutter i media, eller i resten av samfunnet. Kvinneaktivistene har dessverre bidratt til denne usynliggjøringen. Jeg har fått høre fra en  kvinneaktivist, at man er redd for at det skal gå ut over arbeidet med kvinnekamp, om man må inkludere gutter og menn i denne kampen mot overgrep. Heldigvis er ikke alle slik. Hun var nok en ekstremist.
Det er på tide å ta en alvorsprat, ikke med gutta men med voksne kvinner som får gutter og menn til å føle seg som betyningsløse og merkelige, fordi de har opplevd å bli utsatt. Det er på tide å steppe opp kampen mot trakasering, vold, voldtekt av voksne og overgrep mot barn. Alså alle, ikke bare dere kvinner. Og det burde gjøres på deres hjemmebane og på deres dag. Dere har muligheten til å fremme dette som en kamp som gjelder alle. Hvorfor gjør dere det ikke? En liten parole der det sto noe slik som ”Nei til overgrep”, kanskje?
Jeg oppfordrer dere. Gratulerer med dagen.

11.02. 2011

Photo 04.01.15, 22.31.39

11.02. 2011 er tallet som møter seg selv på midten. Denne datoen betød også et stort vendepunkt i mitt liv. Det var dagen en bytur med kollegaer førte til at jeg ble voldtatt og ranet hjemme i min egen leilighet.

Fremdeles har konsentrasjonsproblemer, flashbacks, angst og søvnproblemer på grunn av Ptsd. Noe jeg ble diagnostisert med for ikke lenge siden. Ting har tatt lang tid, men er nå endelig på riktig vei.

I 2013 skrev jeg dette her på bloggen;

«Tenker mye på hvor lang tid ting har tatt. Har vært en dag fylt med mye triste tanker. Har jo litt med at jeg brukte første tiden på å fortrenge og prøve å glemme hendelsen. Men også den tidligere fastlegen min som ikke gjorde jobben sin. Ironisk nok, er min første time hos DPS i morgen.»

I morgen har jeg min 3 time med traumebehandling hos DPS her i Bergen. Jeg har blitt veldig mye bedre enn det jeg var i 2013, men fremdeles sliter jeg, og spesielt rundt denne datoen. Jeg spør meg fremdeles hvorfor ting har tatt så lang tid. Er det min egen skyld fordi jeg ikke kontaktet hjelpeapparat dagen etter voldtekten, å ikke valgte å mase mer den første tiden, for å få den hjelpen jeg trenger? Eller er det fordi samfunnet er gjennomsyret av tankegangen om at menn ikke opplever voldtekt eller får psykiske problemer etter en traumatisk opplevelse. Slik at man ikke blir sett og ivaretatt av de som skulle tatt tak i det. Slik som politiet som feks. skal sende voldtatte videre til overgrepsmottak.

unspecified