11.02. 2011

Photo 04.01.15, 22.31.39

11.02. 2011 er tallet som møter seg selv på midten. Denne datoen betød også et stort vendepunkt i mitt liv. Det var dagen en bytur med kollegaer førte til at jeg ble voldtatt og ranet hjemme i min egen leilighet.

Fremdeles har konsentrasjonsproblemer, flashbacks, angst og søvnproblemer på grunn av Ptsd. Noe jeg ble diagnostisert med for ikke lenge siden. Ting har tatt lang tid, men er nå endelig på riktig vei.

I 2013 skrev jeg dette her på bloggen;

«Tenker mye på hvor lang tid ting har tatt. Har vært en dag fylt med mye triste tanker. Har jo litt med at jeg brukte første tiden på å fortrenge og prøve å glemme hendelsen. Men også den tidligere fastlegen min som ikke gjorde jobben sin. Ironisk nok, er min første time hos DPS i morgen.»

I morgen har jeg min 3 time med traumebehandling hos DPS her i Bergen. Jeg har blitt veldig mye bedre enn det jeg var i 2013, men fremdeles sliter jeg, og spesielt rundt denne datoen. Jeg spør meg fremdeles hvorfor ting har tatt så lang tid. Er det min egen skyld fordi jeg ikke kontaktet hjelpeapparat dagen etter voldtekten, å ikke valgte å mase mer den første tiden, for å få den hjelpen jeg trenger? Eller er det fordi samfunnet er gjennomsyret av tankegangen om at menn ikke opplever voldtekt eller får psykiske problemer etter en traumatisk opplevelse. Slik at man ikke blir sett og ivaretatt av de som skulle tatt tak i det. Slik som politiet som feks. skal sende voldtatte videre til overgrepsmottak.

unspecified

Ta tak i problemene

IMG_3013I februar er det 5 år siden jeg hadde en hyggelig tur på byen med tidligere arbeidskollegaer, og endte opp med å bli ranet og voldtatt i min egen leilighet. Mye har skjedd etter den tid. Livet har gått både opp og ned. Som en bergogdalbane.

Studier, samboer og at jeg og samboer har flyttet fra leiligheten det skjedde, er noen stikkord for det positive som skjer med meg. Jeg har fått mulighet til å gjøre ting jeg aldri kunne tenke meg. Fått lov til å gjøre en forskjell for andre mennesker.

Det jeg mener er at livet har blitt bedre, men alikevel har jeg en del plager. Plager som gjør at det begrenser livet mitt. Angst, stress, konsentrasjonsvansker og depresjon. Nylig har jeg blitt utredet for ptsd, noe man nå har funnet ut at jeg har. Tidligere har jeg blitt behandlet for konsekvensene av ptsd uten at man egentlig har behandlet årsaken.

Idag begynte jeg endelig i traume terapi. Jeg har riktignok hatt angst klumpen langt oppi halsen den siste uken, men det vil alikevel bli godt å endelig få starte med riktig behandling for mine plager. Hadde jeg ikke fått behandling nå, ville problemene bare kommet tilbake igjen og igjen. Man blir veldig sliten av å pirke dypt i detaljer som skjedde for 5 år siden, men jeg ønsker av hele mitt hjerte å få disse forferdelige minnene ut av hodet mitt.

Voldtatt – årets viktigste film

Bilde 26.09.2015, 18.48.17I helgen har jeg vært på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), Der har jeg blandt annet sett premieren på Linda Steinhoff sin doumentaefilm «Voldtatt». Filmen er regisert, skrevet og handler om Linda selv.

Filmen følger Linda i prosessen å anmelde en voldtekt som skjedde henne i tenårene. Dokumentaren tar for seg en rekke ting som omhandler det å leve livet etter voldtekt. Hun tar opp viktige poenger rundt det å møte helsepersonell, politi, rettsvesen og folks holdninger til voldtekt.

Filmen viser bla.hvor vanskelig det kan være å nå frem med anmeldelsen, om man ikke anmelder umiddelbart etter voldtekten. Det blir også tatt opp hvilken myter som finnes blandt folk om voldtekt, hvem er offrene og hvem er gjerningsmannen? Deres syn på hvem som har skylden og hva vanlige folk tror om konsekvenser av en voldtekt. Den viser oss også at begge kjønn kan rammes. Vi treffer også i filmen en gjerningsmann som har klare meninger om hvem som til syvende og sist har skylden for voldtekt.

Som en person utsatt for voldtekt kan jeg lett kjenne meg igjen i det som blir tatt opp. Bagtiliseringen av senskadene etter et traume, plagene som systemet mener at på ingen måte skal være et hinder for alt det presset og stresset man blir utsatt for i anmeldelsesprosessen. Det at man ikke blir trodd av politiet, kontoret for voldsoffererstanting og andre instanser, er noe jeg ser på som meget problematisk. Det burde fokuseres mye mere på dette problemet, da mange som opplever voldtekt føler selvskyld, prøver å glemme, og trenger ofte tid til å tenke seg om før man anmelder. Jeg har spurt meg selv ofte, hvor mange ganger skal man egentlig bli straffet for å bli voldtatt? Det er noe jeg føler denne filmen skildrer godt. Dette er også noe av temaet i den boken jeg skriver om livet etter voldtekt. Filmen er utrolig bra og anbefales på det sterkeste. Dette er en film som den utsatte kjenner seg igjen i, og de som ikke er utsatt, vil få mange «a-ha» opplevelser av. Gratulerer med en fantastisk god film Linda!

Bilde 26.09.2015, 18.58.47